Publisert på

«Mysteriet ved Hangman’s Hill» som lydbok!

Lydfila kan kjøpast i nettbokhandlarar, t.d. Norli, Ark, ebok.no:

Her link til ebok.no: https://ebok.no/lydbok/mysteriet-ved-hangmans-hill_olla-rypdal-2/

Boka er skriven av, og blir lest av Olla Rypdal. 

Om boka:

På loftet i det gamle huset på Vargholmen finn Anna, Erik og Siri nokre gamle, gulna brev, skrivebøker og ein rusten nøkkel innpakka i ei engelsk avisside frå 1907.

Det dei har funne blir viktige spor i utforskinga av eit lenge gøymt og gløymt mysterium, då dei seinare reiser på vinterferie til England. 

Det skal vise seg at gamle, uløyste mysterium også kan føre nye med seg.

Kva kan dei uforklarlege, mystiske opplevingane deira på eit dystert, gammalt gods ha med både det gamle og det nye mysteriet å gjere? 

Snart er dei midt oppi hendingar som både er i overkant spennande —  og farlege.

Spora fører dei til stupet ved Hangman’s Hill…

I den fjerde boka om Anna & co, Mysteriet ved Hangman’s Hill, kom eg over ei gammal legende eg likte så godt at måtte bruke ho på eit eller anna vis. Denne legenda, saman med brev, gamle fotoalbum og dagbøker frå mine eigne slektningar som i si tid reiste ut for å søke lykka, eller for å overleve, blei kopla saman til denne historia som fører oss til forrevne, bratte klipper i England, til tragiske hendingar som ligg gøymt og gløymt i historia, og som no dukkar opp igjen når Anna og venene er på vinterferie i England.

Boka har fått gode omtalar. Her er nokre av dei:

Om de scrollar nedover på www.olla.no finn de meir om boka, om bakgrunnen — og også leseutdrag.

Sommartilbod : 

«Mysteriet ved Hangman’s Hill» kostar no kr 199,- 

«Klokkemakar Alfreds mysterium» kostar no kr 219,- 

Tilbodet gjeld om du kjøper direkte frå www.olla.no, enten Vipps eller direkte på forlagets konto

(Sjå under fana «butikk»)

Publisert på

God sommar!

Det er så godt å kunne senke skuldrane, vel vitande om at etter sommaren ligg oppdrag og ventar som perler på ei snor! Eg har allereie nesten gløymt korleis det var med uvissa då koronaen herja som verst, og alt måtte avlysast. Då var det mest som ein måtte halde pusten. 

For meg er det tre produksjonar som skal på vegen gjennom DKS Møre og Romsdal og DKS Ålesund neste skuleår: «Tor med hammaren», «Animert spenning» saman med Mette Mjelve og «Laboratorium for finurlege forteljingar». Eg gler meg til å «sparke frå» på energifylte, innhaldsrike dagar.

Turnéane er lagt i akkurat passelege bolkar, slik at eg har bra med tid mellom bolkane til bokskriving.

Boka med arbeidstittel «Nattvogna» reknar eg med kjem ut i haust ein gong. Når alle prosessane er i gang, og bokproduksjonen lever sitt eige liv, kan eg kaste meg over historia som ligg og vaker i hovudet og vil ut. Det blir den sjette boka om Anna, Kaspar og venene deira. I den aller første boka, «Amulettmysteriet», gjekk historia delvis føre seg i Congo i Afrika. Dit skal vi også i denne siste boka. Her ventar mysterium og djupdykk i arkeologien!

Men først ventar sommardagane, feriegjestene, båtturane, fjellturane, samankomstane og hundemoroa. Både aktive og rolege dagar, ute i all slags sommarvêr. Om vi er heldige, får vi kanskje litt sol og varme, også. Innimellom skal eg kose meg med bøkene som ligg i stablar og ventar på å bli lesne!

Takk til alle dykk som følgjer med på på kvardagsprosessane med å skape ei verksemd med bokskriving og formidling på Facebook, Instagram og www.olla.no! 

Takk til dykk som også kjøper og les bøker frå dette vesle forlaget — det gjer at det er muleg å halde fram med skrivinga litt til.

Eg ønskjer alle ein riktig god sommar!

Publisert på

«Kommer før lunsj» som lydbok!

«Kommer før lunsj» av Audbjørg Gjerde Lippert kan no kjøpast som nedlastbar lydfil i nettbokhandlarar, t.d. Norli og Ark.

Elsa Rypdal er innlesar.

Om boka:

«Kommer før lunsj» skrev Erlend til arbeidsgiveren sin en morgen. Det ble siste melding fra hans mobiltelefon. Inga og Erlend er et ektepar i førtiårene. De lever intenst både når det gjelder jobb og fritid. Men en dag endres den travle hverdagen. Borte er det faste og trygge. Omgitt av indre og ytre kaos blir Inga tvunget til å finne en ny vei alene. Vi følger henne i tiden etter omveltningen og får innblikk i hvordan hun prøver å takle den nye fasen i livet sitt. En bok om sjokk, sorg og livet som må leves videre.

Her kan de lese omtalar av boka, og også eit leseutdrag.

Publisert på

Boklufting!

I dag har eg endeleg løyst eit irriterande problem med opplasting av bilde på heimesida. Det må feirast med eit innlegg med ein einaste gong! Sidan eg sjølv for det meste er utandørs i denne fine forsommarstida, fekk bøkene på Olla forlag ein aldri så liten fotoshoot-seanse i hagen. Her er nokre av bilda.

Under butikkfana her på sida står det litt om alle bøkene, meir i mange blogginnlegg om de scrollar nedover sida.

Neste bok, med arbeidstittel «Nattvogna» er under arbeid, kjem mest truleg ut i løpet av hausten ein gong.

I mellomtida kan vi gle oss over at Audbjørg Gjerde Lipperts bok «Kommer før lunsj» blir lagt ut som lydbok i starten av juni.

Lydbøker er også innlest av «Amulettmysteriet», «Det gamle slottet», «Kodemysteriet» og «Tippoldefar Jakobs julekort».

Desse er også å få kjøpt som e-bøker, der du vanlegvis kjøper e-bøkene dine.

Ønskjer du boka i papirformat er det enklast (og rimelegast) å kjøpe ho direkte frå www.olla.no. Gå til butikkfana, så ser du korleis boka enkelt kan kjøpast. Eg er også såpass tilgjengeleg at det berre er å sende meg ei melding, om du vil!

Ønskjer deg ein strålande dag, og hugs: bøker smakar kanskje ekstra godt ute, til dømes konsumert frå ei hengekøye! 

Publisert på

Treng vi eigentleg boka?

Det går føre seg ein interessant og viktig diskusjon for tida: skal vi framleis skrive bøker for barn og ungdom, sjølv om stadig færre les? Skal vi tilpasse oss det digitale språket og heller bruke andre medier enn boka til å fortelje historia vår?

Eg trur vi må gjere begge dele. Ei historie kan forteljast på mange måtar, det eine uttrykket kan vere like godt som det andre. 

Kvart uttrykk har likevel si eiga kunstnariske plattform, for mykje tilpassing kan også føre til at den genuine forteljinga smuldrar vekk. Dette valet er opp til den enkelte kunstnar å vurdere når  forteljinga skal formidlast.

Men skal forteljinga i form av ord og bok framleis vinne fram og vere ein del av formidlinga, trur eg vi må vi gjere ein ekstra innsats.

Blir du med på ein dugnad? 

Eg tenkjer på ein skikkeleg dugnad med ord og språk,  —  fortald, lesen og skriven. Blir du med på å tenne leirbålet og dele orda som blir skattekista dei neste generasjonane hentar sine minne frå  — og som får dei til å halde fram med å fortelje, lese og skrive. Då kan det bli som i eventyret om kverna på havsens botn som aldri stoppar…

Vi ser ut til å trenge ein slik dugnad. Det blir arbeidd for meir lesing på mange plan heldigvis. Bibliotek, foreiningar og organisasjonar med heile samfunnet som arena.

Men denne dugnaden eg inviterer til, handlar om deg og meg.

Barn les færre bøker enn nokon gong. Fleire enn før kan ikkje makte å lese ei heil bok. Lesekondisjonen går tilbake år for år. Den kjappe, fragmenterte informasjonen som strøymer over oss, er som karbohydrat for hjernen, ein kjapp stimuli. Evna til å konsentrere seg utan flimrande bilde å feste merksemda på blir svekka.

Hadde du sjølv ein omsorgsperson som las for deg då du var barn? Ein som kunne å fortelje? Hugsar du kanskje enno desse forteljingane? Hugsar du den første boka du las? Eller den som gjorde mest inntrykk? Hugsar du gleda over å meistre lesinga? Og etter kvart omforme det lesetekniske til store opplevingar?

Ei historie kan forteljast på mange måtar

Vi opplever forteljingar rundt oss dagleg gjennom bilde, film, musikk, dans, teater, kunst, spel — og ord. Det eine uttrykket er ikkje meir verd enn det andre. Ei forteljing kan også gjerast rikare gjennom andre uttrykk enn sjølve orda. Vi menneske treng mangfaldig stimulans gjennom sansane våre, noko som igjen får oss til å tenkje, føle, ønskje, drøyme og skape. Slikt vi treng for å vere menneske. 

Eg har alltid meint, og meiner framleis, at dei ulike uttrykka kan gjere kvarandre sterkare og rikare. Opplevinga av ei forteljing gjennom eit anna uttrykk enn det opphavlege kan kjennast som ny og forfriskande.

Men for mykje tilpassing kan også føre til at den genuine forteljinga smuldrar vekk. Dette er opp til den enkelte kunstnar å vurdere når forteljinga skal formidlast.

Barn og unge bruker andre medier enn papirboka når dei vil underhaldast, eller oppleve forteljingar. Vi lever faktisk i ei  teknologisk verd, noko det er meiningslaust å snu ryggen til. På alle kantar er vi omkransa av kjappe forteljingar gjennom mediekanalar, film, spel, tv og sosiale media. Mange er storslagne, vakre, poetiske, spennande og gode forteljingar, både i form og innhald. Andre er berre ei glansfull innpakning rundt manglande innhald. Sjølv det er greitt, vi treng det også, som ein del av mangfaldet.

Men mengda med kjapp, teknologisk formidling kan lett fortrengje orda, dei nakne orda utan staffasje som berre gjer krav på å bli høyrde eller lesne av mottakaren.

Det er ein meir krevjande prosess å omsette bokstav- og ordsymbol til sanseleg oppleving og bevisst tanke enn kjappe filmsnuttar, fylt med driv og action. Derfor vel vi det enklaste. 

Eg skal ikkje her gå inn på kva konsekvensar dette kan ha for utdanningsnivå og evna til å fullføre studium — det er eit eige kapittel. Kor viktig det er for det einskilde individ å kunne tileigne seg skrivne ord for å delta i demokratiet skal også få ligge. Eller kor viktig språk er for identiteten.

Det er også ein diskusjon om forfattarar skal tilpasse seg det fragmenterte språket i den teknologiske tidsalderen for å få folk til å lese. Her er det ulike meiningar. Enkelte forfattarar har meldt at dei ikkje ser noka hensikt i å skrive for barn og ungdom lenger. Dei har uansett slutta å lese. Dei kan ha rett, i alle fall viser alle undersøkingar at det blir lese stadig mindre.

Vi veit også som vaksne kor avhengige vi er av teknologisk formidling, kor nært knytte vi er til mobiltelefon og iPad og det innhaldet vi kjapt kan tileigne oss, men kanskje like kjapt gløyme. 

Det er meiningslaust å bannlyse teknologien, eller få skuldkjensle berre ungane våre rører iPaden. Men vi kan ha ei reflekterande haldning og bevisstgjere oss sjølve på korleis vi bruker dei ulike mediene og kva vi meiner er ein bra balansegang for oss sjølve og barna.

Eg meiner vi kan ha to tankar i hovudet på ein gong: det som handlar om teknisk lese- og skrivekompetanse, det instrumentelle, er ei sak — sjølve forteljinga ei anna. Forteljingane, dei som er med på å gjere oss til den vi er, som får oss til å setje oss i andre sin stad, utviklar empati, opnar for mangfald — desse forteljingane kan gjerne opplevast også gjennom andre medier enn boka.

Derfor jatakk til både papir og teknologi.

Teknologien opnar for mange nye, spennande måtar å formidle forteljingar på, som forfattar leikar eg meg meir enn gjerne med forteljingane mine på slike måtar også. Eg vil likevel ta vare på boka og forteljinga i form av ord.  

Men skal vi ta vare på sjølve orda og språket i forteljinga krev det ein ekstra innsats. 

Ei utfordring

Om vi meiner det har ein verdi, må vi forvalte, gi plass — og bruke orda og språket. 

Utfordringa er til meg og deg, vi som er vaksne omsorgspersonar: la oss legge vekk mobiltelefonen litt. La oss finne fram orda — anten frå ei bok, eller frå hovudet, kanskje frå våre eigne minne. Bruke tida som må til for å hjelpe poden med å halde motet oppe når lesekoden skal knekkast. Orientere oss om det som finst av forteljingar og bøker — plukke frå det rike mangfaldet som alltid har vore der, og det nye som kjem. Vere med på å gi barn opplevingar dei kan hugse heile livet, slik vi kanskje sjølve gjer med spesielle forteljingar og bøker.

Sjølv hugsar eg enno godt forteljingane morfaren min fortalde meg for seksti år sidan, opplevingane eg hadde med bøkene som blei lesne for meg, og som eg sjølv las om landskap, bilde, hendingar, monster og heltar som har vore med meg heile livet.

Bodskapen min er: ha tru på formidlinga di, del anten dine eigne forteljingar eller andre sine. Del dei med barna, ta deg tid, ha mot til å trosse trongen til dei enklaste løysingane ei stund. Bruk dine eigne ord, eller andre sine, men bruk ord! Fortel om det du sjølv har opplevd, eller lag skrøner, om du vil, men fortel! Om du ikkje føler for å fortelje dine eigne historier, kan du plukke på øvste hylle av alt det som er skrive før og no. Fortel eller les når de går på tur, når de køyrer bil, ved bordet — eller ved bålet. Det finst alltid eit godt høve om du kjenner etter. Då gjer du både deg sjølv og barna ei stor teneste. 

Vel møtt rundt leirbålet!