Kulturlauget «Utanforverda» med Tarjei Rypdal Eide og Olla Rypdal – i regi av Kultursekken, Møre og Romsdal fylkeskommune – er straks klar for turnérunde nr to dette skoleåret. Vi har allerede hatt mange fine dager sammen med elevene, og gleder oss til resten.
Verkstedet starter med at vi leser opp et brev som har kommet til Anna Svendsen. Brevet er fra nevøen hennes, Axel, som er på en ekspedisjon i Antarktis. Brevet er tydelig skrevet i all hast. I konvolutten ligger det også en minnepenn med en film….
Dermed er vi i gang. Halve gruppa dikter historia om det Axels team opplever i «Utanforverda». Den andre halvparten starter historia med å lage bildene. Etterpå bytter gruppene plass, og er klare for neste historie. Det er spennende å se hvordan teksten påvirker bildene – og hvordan bildene påvirker teksten. Mer om bakgrunn og gjennomføring kan leses i tidligere innlegg på denne siden – og også på Kultursekkens nettsider, med produksjonsomtaler og turnéoversikt.
Her kommer en liten smakebit fra en av tekstene – og bilder hentet fra flere av elevenes historier. I elevenes produkter er selvsagt tekst og bilde satt sammen kronologisk.
EKSPEDISJONEN
Marinbiologen Axel, 33 år gammel, og fra Trøndelag, har fått et særdeles spennende oppdrag. Han skal lede en ekspedisjon til Antarktis! Det handler om at man den siste tiden har oppdaget at isen i arktiske strøk smelter langt fortere enn man hadde regnet med. Axels oppgave blir å finne ut hva som er grunnen til dette alvorlige problemet, og aller helst finne en løsning som kan stoppe den farlige utviklingen. Axel er en dyktig marinbiolog og forsker som har vært på mange ekspedisjoner tidligere. Denne oppgaven syns han er spesielt spennende.
De to barna hans er litt bekymret for om han vil komme hjem til jul.
«Hvis alt går etter planen vil jeg være hjemme i god tid til julaften» sier Axel.
«Hvis ikke må du ta en prat med julenissen når du er i Antarktis, så han ikke glemmer å komme innom oss» sier den ene datteren hans, og ler.
«Nå bor nok ikke julenissen i Antarktis, om han i det hele tatt finnes» smiler Axel «men treffer jeg på ham skal jeg se hva jeg kan gjøre.»
Axel skal selv sette sammen teamet han skal jobbe sammen med når han er i Antarktis. Det første han tenker på er at de må ha med en som er flink til å lage mat. Det er han nemlig ikke flink til selv. På en slik krevende ekspedisjon må de ha næringsrik, velsmakende mat. Siden Axel elsker pasta, faller valget på den italienske 46 år gamle kokken Leonardo. Han er en trivelig kar, litt «chubby», med vennlige, brune øyne, lyse striper i det mørke håret, og en fantastisk flott snurrebart. Han er en mester i å lage pastaretter og pita. Han er glad for oppdraget og blir gjerne med. Han tenker at han i slike kalde strøk ikke vil komme ut for sin største skrekk: rotter! Han har nemlig rottefobi etter at han en gang kom ut for en enorm mengde rotter i pastalageret sitt.
Axel syns også det vil være lurt å ha med en lege. De kan bli syke på turen, eller skadet – en lege vil kunne hjelpe dem. Når han spør Mary fra Irland, sier hun ja med en gang. Mary er 26 år, er ganske høy, har grønne øyne – og går alltid med musefletter i det rødlige håret. Mary lever med en daglig frykt: hun har angst for blod – noe som selvsagt er en stor utfordring for en lege. Hun våger ikke nevne dette, i fall hun ikke får bli med.
Den siste Axel ansetter er Lucy. Hun er en smart oppfinner fra USA. Hun har studert kjemi og fysikk, og har gjort en rekke oppfinnelser. Aller mest kjent er hun for en spesiell lynavleder hun har funnet opp. Hun er 62 år, har glatt, grått hår, briller – og er liten av vekst. Hennes store angst er lyn og torden – kanskje det er nettopp derfor hun fant opp lynavlederen.
Axel tar også med seg den lille chihuauaen sin, Tassen. Nå gleder han seg. Han setter stor pris på at de skal være i Antarktis, med store åpne landskap og hav rundt seg. Axel har nemlig klaustrofobi – han er livredd for å bli stengt inne i trange rom, og liker heller ikke at landskapet kommer for tett innpå ham.
PORTALEN
Teamet har kommet seg vel fram til Antarktis og er godt i gang med arbeidet. De drar ut på daglige turer for å måle vannstand og iskvalitet forskjellige steder i Antarktis.
Kokken Leonardo sørger for at de hver dag får god mat.
Akkurat denne dagen har han laget en fantastisk lasagne til lunsj. Den er så god at de alle sammen spiser for mye. Nå er de så mette at de har aller mest lyst på en middagslur. Men Axel er streng – det er bare å komme seg ut og gjøre nye målinger.
Mary gjør en oppdagelse i et isfjell de kommer bort til: hun ser en sprekk i isen. Mens de står og kikker inn i gjennom sprekken, smetter lille Tassen inn. Axel blir fortvilet – tenk om det skjer noe med Tassen! Han selv har jo klaustrofobi – å gå inn gjennom en så liten åpning, og kanskje inn i en trang hule, står for ham som en uovervinnelig oppgave. Men Tassen er enda viktigere. Han overvinner angsten sin – og går inn gjennom sprekken. De andre vil være solidariske og går også inn. Leonardo får litt problemer – han trekker inn magen, holder pusten for å gjøre seg så smal som mulig – og klarer så vidt å klemme seg inn gjennom sprekken.
De blir stående målløse. Der inne ser de et sterkt, grønt lys. I det fjerne hører de en buldrende lyd. Plutselig er det som om de alle får et kraftig dytt i ryggen! De faller, før de tumler rundt i en bratt hulesjakt, nedover, nedover – i stor fart. Isplater åpner seg, lag for lag etter hvert som de faller – det grønne lyset blir mer og mer intenst, lydene sterkere. Axel klarer å hente fram kameraet sitt fra sekken, og filmer. Men så knuses kameraet mot en isplate.
Plutselig er den ville ferden over. De ligger på bakken – litt mørbanket, men ellers like hele.
LANDSKAPET
De ser seg rundt i et underlig landskap. Visne, døde, grå trær strekker nakne greiner mot dem. Det er tørt og grått overalt – varmt og øde.
«Hva er dette…» hvisker Axel. De kommer seg litt til hektene, og forstår at de har kommet gjennom en portal til en annen verden, under selve Antarktis.
«Vi må varsle omverdenen om oppdagelsen vår!» sier Mary. De tenker det vil være lurt å ikke røpe for mye enda, siden de selv ikke vet hva slags verden de har kommet til. Men et livstegn vil være lurt, i fall noe skulle hende med dem. «Vi sender et brev til tanta mi» sier Axel. «Hun kan holde på en hemmelighet – og kan varsle myndighetene om vi blir lenge borte.» Han river ut et ark fra notatboka si og putter det i en konvolutt. Han har alltid med slikt i sekken for å kunne notere funn, og samle prøver. Han tar også ut minnebrikken fra kameraet, og håper noe ble filmet før kameraet ble ødelagt. De står ved portalåpningen og diskuterer hvordan de skal få sendt brevet tilbake gjennom portalen – men den diskusjonen stopper fort da en sterk kraft inne fra hulegangen river konvolutten ut av hånd på Axel.
Nå er de klare til å utforske dette merkelige stedet.
De er på vei innover i det øde landskapet da Leonardo snubler i en trerot. Rota strekker seg fra et digert, tørt tre like ved. De holder pusten når de ser hva som skjer: det åpner seg en dør i trestammen! Trerota var tydeligvis en mekanisme som fikk døra til å åpne seg. De går forsiktig bort til de åpne døra og ser inn. «Det er jo en heis» sier Lucy, og peker på knappene inne i heisrommet. Leonardo holder på å snuble igjen, denne gangen i en slede som står parkert inntil trestammen.
«Hva i all verden gjør denne sleden her?» spør Mary. Det kan ingen av dem svare på.
De ser inn i heisen. «Aldri i verden om jeg tar den heisen!» sier Axel.
