Måned: januar 2019

I et tidligere innlegg skrev jeg om tre indieforfattere i distriktet som har gått samen om å lage formidlingsopplegg for bøkene våre. Disse tre er Elin Helland Johansen, Lin-Marita Sandvik – og meg selv. I tillegg har Gro Marita Stennes Valdal blitt med i denne gruppa. Det vi har felles er bildebøker på nynorsk – som vi nå har laget et felles formidlingsopplegg på – og som vi markedsfører til aktuelle institusjoner, arrangører og arenaer i fylket.

Vi merker at dette fellesskapet inspirerer oss; vi løfter hverandre og deler de gode idéene. Ikke minst mener vi at indieforfattere som sådan, som ikke alltid er å finne i bokhandlene – på denne måten også får synliggjort bøkene.

Dette er såpass inspirerende at vi tenker det må finnes flere der ute som kunne tenke seg å bli med på laget! Derfor arrangerer vi et uhøytidelig indieforfattertreff i Ålesund, lørdag 16.mars. Det kan det jammen komme mye spennende ut av, tenker vi!

Dette ligger ute på nett som et Facebookarrangement: https://www.facebook.com/events/777698695943080/

Bare å melde seg på – du som skriver og gir ut selv, eller har ditt eget forlag. Du kan også kontakte meg på e-post og melde deg på!

Her er teksten i invitasjonen:

Vi inviterer til uhøytidelig treff med andre indieforfattere/forlag. Kom og bli kjent med andre som også gir ut bøker på eget/uavhengig forlag.

Etter hvert har det dukket opp mange indieforfattere, forfattere som av ulike grunner velger å gi ut bøker selv, framfor å gi ut gjennom et større, etablert forlag. Grunnene til dette kan være mange: ønske om å ha full kontroll over produktet sitt, beholde rettighetene til verket sitt, ha større prosent av salget, bestemme tittel og omslag selv, bestemme pris og levetid for boka, osv. Forlagsbransjen er i endring, nye modeller dukker opp, stadig flere gir ut bøkene sine selv.

Som indieforfatter er det utfordrende å gjøre seg synlig i den store bokfloraen. Man har ikke de store forlagenes markedsføringsapparat bak seg, og får ofte ikke bøkene inn i bokhandlerkjedene.

Vi er en liten gjeng forfattere som gir ut bøkene våre selv, som har gått sammen om å markedsføre og synliggjøre oss. Vi har tro på at slike konstellasjoner kan synliggjøre oss i større grad. Sammen lager vi formidlingsprosjekt som vi informerer aktuelle instanser og institusjoner om, søker opp arenaer for formidling og salg, osv.

Vi som har gått sammen om dette er Lin-Marita Sandvik, Elin Helland Johansen, Gro Marita Stennes Valdal og Olla Rypdal.

Vi merker at vi kan inspirere hverandre, og tenkte at kanskje det hadde vært fint for flere indieforfattere å møtes.

Vi inviterer derfor til et uforpliktende, uhøytidelig treff på Bro i Ålesund, og håper at så mange som mulig kan komme. Ta gjerne med et eksemplar av bok/bøkene dine!

På Bro kan den som ønsker kjøpe seg lunsj etterpå.

Kanskje dette kan bli starten på noen riktig sprelske stunt som plasserer oss godt synlig på det store bokkartet?

Meld deg på eventet her, eller ta kontakt med Olla Rypdal på olla@olla.no

Det er mange inspirasjonskjelder til denne boka. I tidlegare innlegg har eg skrive litt om det (mars, april, mai 2018), t.d. om korleis illustratør Tarjei Rypdal Eide og eg ønska å komme djupare inn på korleis tekst og bilde kunne inspirere kvarandre sine uttrykk, ei vidareutvikling frå workshopen «Utanforverda».

Den aller første inspirasjonskjelda  til boka var historier, myter, legender  – og kjende og ukjende bøker opp gjennom historia om fabeldyr. Fleire av desse er nemnd i forordet til boka, og i litteraturlista.

Tematikken i boka er tredelt: trua på at kunnskap må til for å vite noko om kor kompleks og sårbar kloden vår er, trua på at fantasien vår må brukast for å finne dei gode løysingane for å ta vare på naturen rundt oss – og kjennskapen til forhistoria vår, som viser oss kvar vi kjem frå og kan hjelpe oss til å ta dei rette vala vidare.

Forhistoria – både Birger si – og vår felles historie, tok tidleg i prosessen utgangspunkt i Birgers tippoldefar si historie. Birger er vår fiktive hovedperson, men tippoldefar Ole var ein høgst levande, reell person: Tarjeis oldefar, og min morfar.

Opp gjennom åra har eg vore ein «samlar» – og då særleg samlar av historier eg blei fortalt som barn (ikkje minst av morfar Ole), og også samlar av gamle gjenstandar som familien i genarasjonar før meg har tatt vare på. Gjennom åra har eg ofte brukt slike gamle gjenstandar når eg har hatt skrivekurs og historieverkstader for barn og ungdom. Gjenstandane er lada med historier! Magien ved å sjå, lukte og kjenne, fabulere og forestille seg, har blitt til uendeleg mange fine historier opp gjennom den tida eg har arbeidd med dette. Det blei naturleg å knytte mange av desse gjenstandane, som faktisk hadde vore  tippoldefar Ole sine ting då han levde, til boka vår om Birgers odyssé.

Det som gjorde at det fall ekstra naturleg å bruke Ole i denne boka, gjekk rett inn i tematikken: Ole var maskinist på ei kvalfangarskute då han var ung. I kistene der alle «skattane» mine ligg, fann eg brev Ole sende heim til familien sin, tenner frå kvalar, smykke og pyntegjenstandar Ole hadde skore ut av kvaltann – og mange, mange personelege gjenstandar, som t.d. ei gammal lommebok, briller, pipa hans, ein kikert, bøker, knivar, osb. Til og med den gamle, godt brukte skinnjakka hans, på kleshengaren fra Steinshamn på Harøya, der han sidan busette seg.

I breva skreiv Ole om livet på skuta i Sørishavet. Om ein som vart «galen» og blei sendt heim, ein annan vart utsett for ei alvorleg ulykke og døydde. Temperaturen, vêret, kor mange liter kvalolje som blei produsert, kor mange kvalar som låg og venta på bearbeiding ved skutesida – alt dette er med på å teikne eit levande bilde for oss som les desse gamle breva. Ved eit høve fortel han ei riktig galgenhumoristisk historie om korleis det gjekk til då han , og nokre andre av dei andre frå mannskapet, oppsøkte ein spansktalande tannlege for å trekkje tenner. Det var ein heilt vanleg ting å gjere for sjøfolk i gamle dagar – for å sleppe eventuelle plager med tennene når ein var langt til havs.

Oles brev er fleire stader sitert i boka, handskrifta hans blir også brukt i illustrasjonane.

Vi veit no at den enorme kvalfangsten både Norge og andre nasjonar dreiv, førte til at dei store kvalane nesten blei utrydda. Bestanden som no er igjen er freda. I boka blir dette nemnt, utan at vi moraliserer over fortida. Men det er viktig informasjon og kunnaskap å ha med oss vidare inn i vår felles framtid.

Desse gamle gjenstandane , breva – og til og med skinnjakka, har eg no med når eg er ute blant publikum og formidlar frå Birgers odyssé. Publikum får komme inn i utstillinga, lese i breva, sjå og kjenne på gjenstandane. Særleg spennande er det når barn og eldre har møttest på slike formidlingsstunder:  ein som har levd ei stund har kanskje sjølv hatt ein far som var på kvalfangst – og deler historiene sine med oss.

I tida framover vil eg skrive litt om bakgrunnen for,  og innhaldet i nokre av bøkene frå Olla Forlag. Første bok ut er Det gamle slottet.

 

Å vere ute på reise er noko av det som inspirerer mest i skriveprosessane. Opplevingar festar seg i minnet på ulike vis, men nokre lagrar seg umiddelbart i «mappa» for bokidéar.

Slik var det ein gong eg var på ferie i den gamle middelalderbyen Haut de Cagnes i Frankrike. Grimaldislottet låg rett over gata frå det huset eg budde i, og utstillingane i dei mange salane på slottet sto på programmet. Eg vart stående framfor eit maleri av eit flygande esel. Maleriet skildra ei gammal legende. Dette, i tillegg til det å opphalde seg i hus og gater frå hundrevis av år tilbake i tid, forma idéen om boka Det gamle slottet. 

Eg har vore i denne byen fleire gonger, kvar gong har nye «puslespelbitar» til boka funne plassen sin.

«Ved eitt av maleria stansar ho. Eit esel med vingar flyg høgt oppi lufta over hustaka i ein by. Anna blir nysgjerrig og lurer på kva dette bildet handlar om. Guiden ser at ho står ved bildet og kjem bort til henne. Omvisinga er visst over, men han fortel likevel litt om bildet. Bildet handlar om ein gammal legende frå byen Gonfaron. Ein mann reid på eselet sitt på høgda over byen då det plutseleg snubla og stupte ned i ei ravine og døydde. Landsbybuarane meinte at det var straffa for at den giddelause mannen ikkje ville rydde rundt huset sitt då ein høgtideleg prosesjon skulle forbi. Det hadde seinare blitt eit ordtak ut av denne hendinga, som visstnok skulle ha hendt på 1600-talet.

«Eit verdifullt, gammalt maleri, dette», seier guiden stolt.

Guiden går, Anna kikar inn i fleire små rom. Men ho er metta av kunstinntrykk, kjenner ho. I staden for å sjå på fleire bilde ser ho etter mor og far. 

 Plutseleg skingrar det i ein alarm! Museumsvaktene kjem springande frå alle kantar, folk ser seg forskrekka rundt. Kan det vere brannalarmen?

No roper ei av vaktene høgt, så folk skal høyre henne over all anna roping i kaoset.

«Tjuverialarmen har gått! Ver venleg å ta det roleg. Vi må stenge alle utgangane ei stund!» roper ho.

Alle samlast i det største rommet midt i slottet. Folk er urolege og lurer på kva som er stole.

«De kan då ikkje berre stenge dørene! Eg skal rekke eit møte!» roper ein mann med dress og slips.

«Eg er ingen tjuv!» «Kva er det som er stole?» «Vi kan hjelpe å leite etter tjuven!» «Er det ein av oss?» Mange roper i munnen på kvarandre.

Så høyrest politisirener frå utsida av slottet. To politibilar stansar utanfor, og vaktene opnar dørene for politifolka. To av vaktene viser nokre av politifolka vegen innover i slottet, mens dei andre vaktene og politifolka samlar publikum for å informere.

Alle som er inne på slottet, må vise legitimasjon og gje politiet namn og adresse før dei får gå.

 Anna strammar bandet til Kaspar for å bli med inn i samlingsrommet. I bandet er det ingen motstand. Anna ser forskrekka på det. I andre enden heng halsbandet til Kaspar. Men ingen Kaspar.»

 

Dette 700 år gamle slottet har ei lang og spennande historie. Eg hadde lyst til å koble historiske hendingar til den fiktive historia om Anna og Kaspar. Dermed blei parallellhistoria om Bastien og Mademoiselle Béatrice til. Denne historia går føre seg under den franske revolusjonen. Etterkvart blir denne historia kopla saman med hendingane Anna og dei andre er midt oppe i.

 

Det gamle slottet, utdrag frå kapittel 3:

«5.oktober 1793, Rue Bourgade

 Bastien held pusten. Han står inni eit knøttlite portrom og kjenner pulsen dunke. Han er redd hjarteslaga hans kan høyrast heilt ut på den smale brusteinsgata. Der han står, ser han søppel flyte nedover renna inntil husveggen. Det lukter forferdeleg, men det ensar ikkje Bastien. Han kan høyre at lyden av hestehovane blir kraftigare. Dei er rett ved staden der han gøymer seg. Han trykkjer seg endå lenger inn i portrommet og krøkjer seg saman for å gjere seg så liten som råd.

Så er hestane og ryttarane forbi. Han gløttar forsiktig fram og ser dei gå inn i borggarden på slottet. Det var det han visste, Robespierre sine soldatar fann fram overalt.

Han skundar seg nærare slottsmuren. Etter ei stund kjem ryttarar og hestar ut igjen. Dei har ingen frå slottet med seg.

«Ikkje denne gongen», tenker Bastien, men han veit at i desse urolege tidene er ikkje familien på slottet trygge.

Onkel Pierre som arbeider i stallen der, har fortalt Bastien om alt som går føre seg rundt omkring i Frankrike. Om kongen som vart avretta i vinter, om revolusjonen og at alle er fødd frie og like. Bastien skjøner at soldatane til Robespierre ikkje er ute etter slike fattiggutar som han. Men familien på slottet, adelsfamilien Grimaldi, er ikkje trygg. Bastien tenker på Mademoiselle Béatrice. Han ser henne av og til når han hjelper til i stallen. Han vil ikkje at det skal hende henne noko. Ho smiler ofte til han. Ein gong ga ho han eit heilt brød.

Bastien spring bort til stallen. Der veit han at han finn onkel Pierre. Men før han smett inn til onkelen og hestane, gløttar han opp mot det øvste vindauget på slottsveggen som vender inn mot borggarden. Han synest han kan sjå nokon der inne. Det er sikkert Mademoiselle Béatrice, tenker han og smiler for seg sjølv.»

 

 Det er alltid spennande å delta i dikteprosessar saman med andre. Derfor hadde eg lyst til  å invitere barn og ungdom til å vere med på å fabulere rundt desse to fiktive personane. Eg har ofte skrivekurs for denne aldersgruppa, der vi bruker innfallsvinklar av mange ulike slag fram mot å lage historier saman, skildre hendingar og personer. Slik blei det ein spennande epilog til denne boka. Sofia og Karoline hadde sine eigne idéar om korleis det gjekk med Bastien og Mademoiselle Béatrice seinare i livet, noko de sjølve kan lese i boka. Det fins og eit utdrag frå denne epilogen i eit tidlegare innlegg på www.olla.no

Eit lite utdrag frå epilogen til Sofia og Karoline:

«Béatrice stirer mot døra. Det er midt på natta, alt er stilt på slottet. Denne natta er det ikkje råd å sove, for Béatrice ventar på det som skal skje. Ho er redd. Redd for kva som kan hende med henne og familien hennar, redd for den lange reisa ho skal ut på, redd for framtida. Ho tenker på då ho møtte Bastien dagen før. Ho er sikker på at han vil gøyme dokumentet godt – og skatten hennar, den veit ho er trygg. Ingen vil kunne finne den på den hemmelege gøymestaden. Om alt går bra vil ho kunne hente den sjølv ein gong i framtida.

Det bankar forsiktig på døra, og Béatrice skundar seg å tørke bort tårene som renn nedover ansiktet. No skal ho reise.

 Ein lyd får Béatrice til å vakne. Ho har slumra litt, byssa i søvn av ristinga frå vognhjula mot underlaget, og lyden frå hestehovane. Det er endå mørkt ute.»

 

 

 

 

 

 

 

I bokåret 2019 har biblioteka i Møre og Romsdal ulike tema for kvar månad gjennom året. I januar er det bøker som handlar om å reise. Her ligg Olla Forlag godt an i løypa – for det er reiser det handlar om i dei fleste bøkene! Det blir ofte sagt at all litteratur er ei reise – men her handler det altså om konkrete reiser! Vi er på tur genom heile året i det vakre fylket vårt med  utandørs i nordvest, vi reiser med Birger til Antarktis med Birgers odyssé, reise til Arktiske strøk er det også i Isfjellfamilien – og Anna & Kaspar er på tur både til ei øy på norskekysten og til Frankrike i Amulettmysteriet og Det gamle slottet.

Du er velkommen til å ta en titt på butikken her på www.olla.no og lese om bøkene!

Isfjellfamilien er så godt som utseld, Amulettmysteriet er det berre ein liten bunke igjen av – dei andre er det framleis ein del av på lager.

Olla Forlag vil feire januartemaet med et tilbod: kjøper du både Amulettmysteriet (så langt lageret rekk) og Det gamle slottet er prisen kr 350,- for begge til saman om du kjøper direkte frå nettsida.

Du finn bøkene på fleire bibliotek også.

 

 

 

Endeleg – fordi no har eg fått knappen for påmelding for nyhetsbrev til å virke!

Det er endå januar, endå er året relativt blankt og ubrukt. Det er bra, for «to-do»- lista mi esar ut i alle endar og kantar!

Sjølv om dette vesle forlaget no er over eit år gammalt, er det endå mykje å lære, endå mykje eg må setje meg inn i.

Kjekt er det, når eg kan hake ut eine punktet etter det andre. No har eg altså haka ut nyhetsbrev frå lista mi.

Arbeidsdagane mine er varierte, akkurat slik eg likar det: eine dagen kan timane gå med til skriving, skriving, skriving –  berre med avbrudd som lufteturar og hundeleik (takk og pris for Frikk og Kaspar – dei sørger både for mosjon, god helse og godt humør til matmor si).

Andre dagar kan handle om rigging til fotografering – kven veit, kan det vere ein ny idé til bildebok på gang?

Ein anna dag kan handle om konstruksjon av plot, skildring av personar og hendingar, spenning og action saman med skuleelevar, som boblar av energi, fantasi og iver.

Eller kanskje eg finn meg sjølv i ei snøfonn, saman med barnehageungar, på leiting etter frosne drageegg. Desse møta med barn og ungdom er gull verdt – det er dei eg skriv for!

Og sjølvsagt, tid går også med til pakking, sending, fakturering av bøker.

Men altså: seint i går kveld fekk eg omsider nyhetsbrevknappen på plass. Om de har prøvd å melde dykk på før i går, må de faktisk gjere det ein gong til – sidan det er først no det fungerer! Om de då ønskjer å få tilsendt nyhetsbrev i ny og ne, med informasjon om bøker, tilbod, arrangement, produksjonar – eller kanskje ei historie – eller bokprat av anna slag. Om de ser på www.olla.no med pc, ligg nyhetsbrevknappen i venstre kolonne. På mobil ligg den nedst på sida, etter litt scrolling.

Ha ein fortsatt god januaronsdag!

Kulturlauget «Utanforverda» med Tarjei Rypdal Eide og Olla Rypdal – i regi av Kultursekken, Møre og Romsdal fylkeskommune – er straks klar for turnérunde nr to dette skoleåret. Vi har allerede hatt mange fine dager sammen med elevene, og gleder oss til resten.

Verkstedet starter med at vi leser opp et brev som har kommet til Anna Svendsen. Brevet er fra nevøen hennes, Axel, som er på en ekspedi­sjon i Antarktis. Brevet er tydelig skrevet i all hast.  I konvolutten ligger det også en minnepenn med en film….

Dermed er vi i gang. Halve gruppa dikter historia om det Axels team opplever i «Utanforverda». Den andre halvparten starter historia med å lage bildene. Etterpå bytter gruppene plass, og er klare for neste historie. Det er spennende å se hvordan teksten påvirker bildene – og hvordan bildene påvirker teksten. Mer om bakgrunn og gjennomføring kan leses i tidligere innlegg på denne siden – og også på Kultursekkens nettsider, med produksjonsomtaler og turnéoversikt.

 

Her kommer en liten smakebit fra en av tekstene – og bilder hentet fra flere av elevenes historier. I elevenes produkter er selvsagt tekst og bilde satt sammen kronologisk.

  

 EKSPEDISJONEN

 Marinbiologen Axel, 33 år gammel, og fra Trøndelag, har fått et særdeles spennende oppdrag. Han skal lede en ekspedisjon til Antarktis! Det handler om at man den siste tiden har oppdaget at isen i arktiske strøk smelter langt fortere enn man hadde regnet med. Axels oppgave blir å finne ut hva som er grunnen til dette alvorlige problemet, og aller helst finne en løsning som kan stoppe den farlige utviklingen. Axel er en dyktig marinbiolog og forsker som har vært på mange ekspedisjoner tidligere. Denne oppgaven syns han er spesielt spennende.

De to barna hans er litt bekymret for om han vil komme hjem til jul.

«Hvis alt går etter planen vil jeg være hjemme i god tid til julaften» sier Axel.

«Hvis ikke må du ta en prat med julenissen når du er i Antarktis, så han ikke glemmer å komme innom oss» sier den ene datteren hans, og ler.

«Nå bor nok ikke julenissen i Antarktis, om han i det hele tatt finnes» smiler Axel «men treffer jeg på ham skal jeg se hva jeg kan gjøre.»

 Axel skal selv sette sammen teamet han skal jobbe sammen med når han er i Antarktis. Det første han tenker på er at de må ha med en som er flink til å lage mat. Det er han nemlig ikke flink til selv. På en slik krevende ekspedisjon må de ha næringsrik, velsmakende mat. Siden Axel elsker pasta, faller valget på den italienske 46 år gamle kokken Leonardo. Han er en trivelig kar, litt «chubby», med vennlige, brune øyne, lyse striper i det mørke håret, og en fantastisk flott snurrebart. Han er en mester i å lage pastaretter og pita. Han er glad for oppdraget og blir gjerne med. Han tenker at han i slike kalde strøk ikke vil komme ut for sin største skrekk: rotter! Han har nemlig rottefobi etter at han en gang kom ut for en enorm mengde rotter i pastalageret sitt.

 Axel syns også det vil være lurt å ha med en lege. De kan bli syke på turen, eller skadet – en lege vil kunne hjelpe dem. Når han spør Mary fra Irland, sier hun ja med en gang. Mary er 26 år, er ganske høy, har grønne øyne – og går alltid med musefletter i det rødlige håret. Mary lever med en daglig frykt: hun har angst for blod – noe som selvsagt er en stor utfordring for en lege. Hun våger ikke nevne dette, i fall hun ikke får bli med.

 Den siste Axel ansetter er Lucy.  Hun er en smart oppfinner fra USA. Hun har studert kjemi og fysikk, og har gjort en rekke oppfinnelser. Aller mest kjent er hun for en spesiell lynavleder hun har funnet opp. Hun er 62 år, har glatt, grått hår, briller – og er liten av vekst. Hennes store angst er lyn og torden – kanskje det er nettopp derfor  hun fant opp lynavlederen.

 Axel tar også med seg den lille chihuauaen sin, Tassen. Nå gleder han seg. Han setter stor pris på at de skal være i Antarktis, med store åpne landskap og hav rundt seg. Axel har nemlig klaustrofobi – han er livredd for å bli stengt inne i trange rom, og liker heller ikke at landskapet kommer for tett innpå ham.

 

 PORTALEN

Teamet har kommet seg vel fram til Antarktis og er godt i gang med arbeidet. De drar ut på daglige turer for å måle vannstand og iskvalitet forskjellige steder i Antarktis.

Kokken Leonardo sørger for at de hver dag får god mat.

Akkurat denne dagen har han laget en fantastisk lasagne til lunsj. Den er så god at de alle sammen spiser for mye. Nå er de så mette at de har aller mest lyst på en middagslur. Men Axel er streng – det er bare å komme seg ut og gjøre nye målinger.

Mary gjør en oppdagelse i et isfjell de kommer bort til: hun ser en sprekk i isen. Mens de står og kikker inn i gjennom sprekken, smetter lille Tassen inn. Axel blir fortvilet – tenk om det skjer noe med Tassen! Han selv har jo klaustrofobi – å gå inn gjennom en så liten åpning, og kanskje inn i en trang hule, står for ham som en uovervinnelig oppgave. Men Tassen er enda viktigere. Han overvinner angsten sin – og går inn gjennom sprekken. De andre vil være solidariske og går også inn. Leonardo får litt problemer – han trekker inn magen, holder pusten for å gjøre seg så smal som mulig – og klarer så vidt å klemme seg inn gjennom sprekken.

De blir stående målløse. Der inne ser de et sterkt, grønt lys. I det fjerne hører de en buldrende lyd. Plutselig er det som om de alle får et kraftig dytt i ryggen! De faller, før de tumler rundt i en bratt hulesjakt, nedover, nedover – i stor fart. Isplater åpner seg, lag for lag etter hvert som de faller – det grønne lyset blir mer og mer intenst, lydene sterkere. Axel klarer å hente fram kameraet sitt fra sekken, og filmer. Men så knuses kameraet mot en isplate.

Plutselig er den ville ferden over. De ligger på bakken – litt mørbanket, men ellers like hele.

 

 LANDSKAPET

 De ser seg rundt i et underlig landskap. Visne, døde, grå trær strekker nakne greiner mot dem. Det er tørt og grått overalt – varmt og øde.

«Hva er dette…» hvisker Axel. De kommer seg litt til hektene, og forstår at de har kommet gjennom en portal til en annen verden, under selve Antarktis.

«Vi må varsle omverdenen om oppdagelsen vår!» sier Mary. De tenker det vil være lurt å ikke røpe for mye enda, siden de selv ikke vet hva slags verden de har kommet til. Men et livstegn vil være lurt, i fall noe skulle hende med dem. «Vi sender et brev til tanta mi» sier Axel. «Hun kan holde på en hemmelighet – og kan varsle myndighetene om vi blir lenge borte.» Han river ut et ark fra notatboka si og putter det i en konvolutt. Han har alltid med slikt i sekken for å kunne notere funn, og samle prøver. Han tar også ut minnebrikken fra kameraet, og håper noe ble filmet før kameraet ble ødelagt. De står ved portalåpningen og diskuterer hvordan de skal få sendt brevet tilbake gjennom portalen – men den diskusjonen stopper fort da en sterk kraft inne fra hulegangen river konvolutten ut av hånd på Axel.

Nå er de klare til å utforske dette merkelige stedet.

 

De er på vei innover i det øde landskapet da Leonardo snubler i en trerot. Rota strekker seg fra et digert, tørt tre like ved. De holder pusten når de ser hva som skjer: det åpner seg en dør i trestammen! Trerota var tydeligvis en mekanisme som fikk døra til å åpne seg. De går forsiktig bort til de åpne døra og ser inn. «Det er jo en heis» sier Lucy, og peker på knappene inne i heisrommet. Leonardo holder på å snuble igjen, denne gangen i en slede som står parkert inntil trestammen.

«Hva i all verden gjør denne sleden her?» spør Mary. Det kan ingen av dem svare på.

De ser inn i heisen. «Aldri i verden om jeg tar den heisen!» sier Axel.

Det er tid for ei lita oppdatering! Det nasjonale bokåret 2019 er i gang! Det har eit knøttlite indie-forlag også fått med seg, sjølvsagt.  «Kjør på!» blir eit motto for Olla Forlag – i år som i fjor. Nye prosjekt vil opp og ut, fjorårets prosjekt finn nye vegar ut i verda.

Mens det i fjor kom heile fire nye bøker ut på forlaget, er planen i år to bøker. Men ikkje før til hausten. Mykje godt arbeid skal på plass før den tid. Meir om desse bøkene etterkvart!

Audbjørg Gjerde Lipperts bildebok Isfjellfamilien – og mi eiga bildebok i samarbeid med Tarjei Rypdal Eide, Birgers odyssé, skal få ny språkdrakt: engelsk. Deretter skal dei sparkast ut på engelskspråklege plattformer. Her snakkar vi om bokkjøp via «print on demand».

E-boka skal også testast ut: Både Amulettmysteriet og Det gamle slottet skal få bokmålsdrakt – og finne vegen ut som e-bok. Nynorskversjonane er framleis å få i papirformat.

Her er det mykje som skal lærast og skaffast  kunnskap om –  derfor er tidsperspektivet her er endå litt uvisst.

Med tanke på at 1000 tonn papirbøker blir kasta kvart år, er det viktig å orientere seg i andre lesebaner. E-bøker og lydbøker er ein aukande trend, også i Norge. Eg nyttar sjølv lesebrettet i stadig større grad – lydbøker er også ein stor del av mitt bokkonsum, i tillegg til den fysiske boka. Det er spennande å vere med i ei endringstid når det gjeld litteraturformidling – alt for at den gode historia skal bli tilgjengelig for mange!

Det dukkar stadig opp nye idéar, nokre kan kanskje brukast, andre blir kasta – andre igjen blir sett på vent. Spennande samarbeidsprosjekt, nye arenaer og formidlingsprosjekt. Det kontinuerlege arbeidet med finasiering og søknader er også alltid i gang.

I tillegg til det som skal gå føre seg med dei konkrete bok-idéane, er det i gang eit samarbeid indieforfattarar imellom. Her er det nokre av oss som har konkrete planer – det kjem vi tilbake til!

Tusen takk til alle som heng med i svingane, les innlegg  –  og kanskje er nysgjerrige på kva som rører seg på denne vesle kanten av bokverda som Olla Forlag klorer seg fast på!