Utdrag frå Audbjørg Gjerde Lippert si bok: «Kommer før lunsj»

—

Det var mange vaner som var endret de siste månedene.

Inga søkte ned mot sjøen noen kvelder senere. Dagen hadde vært usedvanlig lummer. Selv himmelen hadde svettet og sendt væten sin som svakt duskregn nedover dem uten at det på noen måte var av- kjølende. Solen stakk gjennom de mørke skyene som hopet seg opp utover ettermiddagen og kvelden. Hun ventet bare på at det skulle brake løs med et skikkelig tordenvær.

Det var søndag, og hun hadde ikke hatt noen spesielle planer for dagen, og hadde derfor stullet rundt hjemme. Så hadde hun fått en innskytelse. Skap og skuffer skulle ryddes, – de med papirer og min- ner. Til å begynne med flyttet hun bare litt på det, sorterte, tenkte at dette skulle hun ta igjen, gå skikkelig gjennom det, se på det i fred og ro. Men så hadde det kommet som en innskytelse over henne at nå var tiden inne til å begynne å kaste, få bort unødvendig fyllstoff. Hun kikket på julekort og bursdagshilsener, noen til Erlend, noen til henne, noen til dem begge. Så satte hun en tom pappeske midt på gulvet. Kjappere og kjappere ble bevegelsene hennes. Snart bare løftet hun innholdet ut av en skuff, bladde raskt gjennom det og lot det gå i pappesken. «Sorry, Erlend, jeg må rydde bort livet ditt fra skuffene også.» Et stikk gikk gjennom brystet mens hun jobbet. Det var verst å kaste hans ting, kjente hun. Likevel fortsatte hun usenti- mentalt. Det måtte gjøres, hun måtte få oversikt over hva som var der, hva som skulle fjernes og hva som skulle gjemmes. Jo mindre hun tok vare på, jo enklere ble det. Det var permer fra studietiden. Kvitteringer. Brosjyrer. Hun så på vakre kort, gode ønsker og hilse- ner fra familie og venner. Hun husket situasjonene, og nå bare ryddet hun det bort med hard hånd. Hva skulle hun med det? Kunne gamle kort og hilsener gi noen lykke?

Inga var våt av svette. Hadde holdt det gående i flere timer. Kjente at det tok på innvendig også. En prosess dette ja, en del av sorgpro- sessen ville helt sikkert fagfolk si når de snakket så tørt og vitende om dette, selv om de stadig måtte revurdere teoriene sine om hva sorg var.«Jeg går og tar meg et bad i sjøen». Hun kikket på den mørke himmelen, kjente på duskregnet. Men hun skulle jo bli våt uansett, og temperaturen var det i hvert fall ikke noe å utsette på. Hun slengte en joggebukse og en skjorte over badedrakten og gikk nedover mot fjorden med et stort håndkle rundt skuldrene.

Hun kastet seg uti med det samme, svømte utover i det lune vannet i den lumre, lyse kvelden som etter hvert hadde fått skyer med hull i, slik at solstrålene stakk ut gjennom dem. Hun så dem treffe sjøen lenger ute. Kanskje hun skulle svømme ut dit og kjenne solen skinne på seg, hun også, bli opplyst fra oven. Erlend måtte vel være i andre enden av disse strålene? Barnslige tanker selvsagt, men hun likte å se det slik. Hun ble dradd mot lyset der ute, la seg på rygg og svømte mens hun kikket opp. Måtte vel snart være der nå? Men ennå lå lyset langt ute, kunne hun se.

Det lune vannet lå mjukt og godt rundt kroppen hennes, kjærtegnet den med gyngende bevegelser som kom og gikk. Hun lukket øyne- ne, kjente seg sliten etter fjerningen av levd liv, deres liv, som nå var blitt søppel, og som nå lå og ventet ute i garasjen til neste papirinn- samling. Da skulle det males i biter sammen med andres avfall, for deretter å omskapes til noe bærekraftig som de sa. Duskregnet hadde opphørt. Kvelden var stille, stille og uendelig lun og vakker nå med solstrålene som brøt mer og mer gjennom og lyste opp vannet. Ja, hun var der nå, kjente hun, strålene varmet henne i ansiktet og på skuldre og bryst mens hun lå og fløt på ryggen. Hun orket ikke åpne øynene, kjente bare på hvor uendelig godt det var å ligge der og bli bysset i freden som omgav henne.

Så var det som om hun klarnet opp, kom til bevissthet. Hun snudde seg over på brystet og kikket inn mot land. Det hadde dradd seg langt unna, fjernet seg fra henne. Hun hadde tenkt å legge seg over på ryggen igjen, flyte i det gode vannet som omsluttet henne. Men så var det ikke fullt så lunket lenger. Kroppen var heller ikke fullt så mjuk. Hun måtte se til å komme seg til lands. Hun kikket innover på nytt. Hus og trær var blitt små. De angikk henne liksom ikke.

Hva skulle hun der? Hva skulle hun i huset sitt? Hadde hun ikke fjernet Erlend enda mer i dag? Var det i det hele tatt noe igjen å dra inn mot? Inn til et tomt hus med tomme rom, en tom, stor seng, til et hus der ingen ventet eller savnet henne? Kanskje hun like godt kunne ligge her og flyte?

Apatisk la hun seg på ryggen igjen, tok noen tak nå og da, men mest hvilte hun i vannskorpen. Huden begynte å nuppe seg. Hun kulset. Det var ikke særlig behagelig å ligge her lenger, kjente hun og tenkte på hva som var under seg, på bunnen, på tang og tare, lange siv, krabber og skjell, fisk, og kanskje urer av stein. Hva visste hun? Eller var det ren sandbunn, et mjukt leie hun kunne krype ned i, hvile mot?

Inga ble uklar i tankene, døsig, visste ikke helt hvor hun var lenger, kjente bare en uro komme over seg fra ukjent sted. Hun begynte å svelge vann. Det var salt, ga ingen lindring for tørsten hun følte.

—