Sommaren er endeleg rundt oss, til og med her på Nordvestlandet skin sola nesten døgnet rundt for tida. Skuleferien er i gang om nokre få dagar, mange gjer seg klare til ferietur.
Eg for min del skriv. No, som alltid. Om ein tenkjer seg at drivkrafta kan vere eit håp om å bli rik og berømt, trur eg vi stryk det først som sist, for realismen seier noko anna.
Det blir årleg gitt ut omlag 10000 boktitlar i Noreg. (SSB: «I 2017 ble det gitt ut 10 050 boktitler i Norge, en økning på 2 prosent fra 2016»).
I desse tala er alt inkludert: oversettingar, sakrosa, skjønnlitteratur, fagbøker, biografiar, nye utgåver av tidlegare bøker, osb. Dei fleste nye bøker kjem på store, etablerte forlag, men stadig fleire på mikroforlag. Nokre er einboksforlag, etablert for den eine boka forfattaren vil ha ut på marknaden. Det skal noko til å stikke seg fram i dette mylderet.
Samstundes blir det kjøpt færre bøker, lesekondisjonen til barn og unge går nedover.
I Noreg har vi «innkjøpsordninga» for ny, norsk litteratur. Innkjøpsordninga inneber at ei bok som kjem gjennom «nålauget» blir kjøpt inn av Kulturrådet for å bli distribuert til alle bibliotek. Blir ein innkjøpt kan ein dermed få ut boka i eit langt større opplag enn ein elles hadde hatt råd til. Risikoen for avslag hindra tidlegare svært mange indieforfattarar i å søkje ordninga. Avslag innebar at ein på førehand måtte trykke opp opplaget som biblioteka skulle ha – og om boka blei refusert fekk ein ikkje desse utgiftene dekt. I tillegg til ein sum for i det heile å få boka vurdert.
Søkjekategori 1 inneber ein så stor økonomisk risiko at berre dei store forlaga med ein viss økonomisk buffer kan gjere dette.
Kulturrådet opna så opp i søkjekategori 2, noko som gjorde det mogeleg for småforlag å søkje, utan å betale ein stor sum på førehand. Det blei stor pågang, sjølvsagt, så denne ordninga har sidan endra seg fleire gonger – det handlar om økonomi. Siste endring er at det blir avkorting av midlar i siste søkjerunde for 2020, og nye endringar er varsla.
Sidan det stadig blir fleire indieforfattarar og småforlag som søkjer innkjøpsordninga, blir nålauget trongare. Tendensen syner at store forlag satsar meir på kjende, populære forfattarar enn nye ukjende, for det er dyrt å få avslag. Men eg har tru på at underskogen og mangfaldet trengjer seg fram likevel.
Om ingen ting endrar seg no, ser det likevel ut til at det for meg er første, siste og einaste sjanse til å søkje om å bli innkjøpt. For denne kategorien kan brukast som ein introduksjon for nye forlag som ikkje har søkt før.
Særdeles spennande for mi neste bok «Klokkemakar Alfreds mysterium», altså. Om då ikkje kriteria endrar seg igjen. Og om eg ikkje vinn i lotto, for då kan eg kanskje søkje ein annan gong også. Uansett har eg vore heldig til no, for mange bibliotek kjøper bøkene mine, sjølv om eg ikkje har vore innom innkjøpsordninga.
Tilbake til opningsspørsmålet: kvifor i all verda skriv eg? Grunnar som rik og berømt er altså eliminert. Ein blir heller ikkje lesen om ein skriv på nynorsk, høyrer eg rett som det er. Til det siste er det berre å seie: It is your loss! (for å seie det på god nynorsk!)
Nynorskdebatten skal eg for øvrig la ligge i denne omgangen, sjølv om eg undrar meg over argumentasjonen mot nynorsk skriftspråk. Argumenta ser ofte ut til å vere basert på at vaksne, vettuge menneske sjølv har hatt mangelfull undervisning og kjennskap til språket og litteraturen, og slik frårøver kommande generasjoner rikdomen med to skriftspråk. Kunnskap er elles kjend for å vere ei lett bør å bere.
Eg skriv fordi eg vil fortelje ei historie. Så enkelt er det. Og eg skriv på det språket som ligg hjartet mitt nærast. Historiene eg skriv har ofte sitt utspring i faktiske historiske hendingar og uløyste mysterier, men derifrå kan kva som helst skje når historiene møter vår eiga tid. Eg skriv fordi eg trur at formidling av historier generelt, og sjølve historia vår spesielt, har verdi.
Trass i det økonomiske aspektet, og at folk ikkje kjøper så mykje bøker meir, har eg vore heldig. Eg er svært takksam for alle som kjøper bøkene mine, og som attpåtil fortel meg at dei liker dei! Dermed har eg ikkje endå gått med tap, og kan halde fram med å skrive.
Då eg var lita var eg så heldig at eg hadde vaksne i familien som formidla historier til meg. Historier som festa seg i hjarte og sinn og blei verande der, heile livet. Desse kloke, vaksne som visste og forsto at skattar må formidlast om dei ikkje skal bli borte. Sidan har eg fortalt historier. Både dei eg høyrde som barn, dei som blei lest for meg, dei eg sjølv las. Då skjedde det som alltid hender når barn får inntrykk som festar seg og rører ved sansane: ein ønskjer å uttrykke seg sjølv, historiene får eige, nytt liv. Historiene har hjelpt meg til å skape orden og meining av kaos. Eg har heile livet leika og eksperimentert med mange måtar å fortelje historiene vidare, åleine – eller saman med barn og andre vaksne kunstnarar innanfor ulike skapande faguttrykk. Teater, skyggeteater, figurteater, forteljing, musikk, visuell kunst, dans, animasjonsfilm – og altså bokskriving. Kvar uttrykksmåte har sitt eige fagområde, alle like spennande å utforske. Eg har ikkje slutta med nokon av uttrykks- eller samarbeidsformene, men prioriterer dei i ulike faser. Bokskrivingsfaget er så spennande og omfattande at dei andre uttrykka kjem litt i bakgrunnen akkurat no, men ikkje heilt – for historiene i bøkene blir formidla også på anna vis.
Akkurat no har altså det skrivne ordet mitt fokus. Eg ønskjer at barn og unge framleis kan ha evna til å lese sjølv, skape eigne bilde – gje «mat» til hjerne og hjarte.
Vi tar så lett minste motstands veg, og på den vegen ligg skjermane våre, lett tilgjengelege. Eg meiner ikkje at vi skal slutte med skjermbruk – eg er sjølv ein ivrig brukar – men vi har nokre val å ta for å ivareta leseevnen til kommande generasjonar.
Mange har sikkert sett denne tegnestripa før:
Kanskje ler vi litt: «uff, ja – det er heilt håplaust med all denne tida som blir brukt på skjerm, men det er ikkje så enkelt å gjere noko med det.»
Vi bruker stadig meir tid på skjerm. Det er via skjermen vi finn informasjonsflyten, held oss oppdatert, blir underholdt. Dette gjeld både vaksne og barn. Sjølvsagt skal vi ikkje slutte med det, sjølvsagt følgjer vi med i tida. Men vi som er vaksne har også høve til å gjere nokre bevisste val.
Det som kjenneteiknar skjermkonsumet er rask, fengjande, visuell flyt. Kjappe «karbohydrat» og «sukker» for hjernen. Men det gjer noko med hjernen vår, eller rettare sagt, det er noko det ikkje gjer med hjernen.
Når vi set saman bokstavar til tekst arbeider hjernen med å omforme symbola til bilde, til meining. Det er sjølvsagt ein meir krevjande prosess enn å få servert ferdige bilde. Men ein hjerne som ikkje får utfordringar mistar kapasitet, på same måte som musklar som ikkje blir brukt, for å seie det enkelt.
I tillegg kjem alt det andre ein får med seg ved å lese bøker: fantasien og forestillingsevnen blir stimulert, ein utvidar språk og ordforråd, ein utviklar nye tankestrukturar og omgrep til å forstå verda med, evnen til å setje seg i andres stad blir styrka, ein utviklar empati, ein lærer om seg sjølv gjennom dei en les om, ein lærer å sjå at ei sak kan ha fleire sider, ein utvidar kunnskapsnivået, ein får gode opplevingar, draumar, kraft, inspirasjon, og håp.
Undersøkingar viser at barn har mindre lese- og skriveferdigheiter enn tidlegare, orkar ikkje lese tekst utover ei viss tid, og sluttar å lese bøker – det er for krevjande. Det er ikkje så rart når ein blir vant med den raske, lettfordøyelege skjerminfoen. Skal verkeleg dei neste generasjonane bli lesetaparar? Korleis skal dei t.d. seinare komme seg gjennom krevjande fagbøker for å oppfylle studiedraumen sin, om dei aldri før har lest ei heil bok?
Biblioteka våre, litteraturfestivalar og t.d. organisasjonar som foreninga !Les gjer ein viktig innsats for å sikre leseglede og lesekompetanse hos barn og unge. Men kvar og ein av oss har også eit ansvar.
Mi oppfordring er: er du forelder, tante, onkel, besteforelder, ven: les for barna, fortel dei historier, hjelp dei over den krevjande bøygen med å setje saman bokstavar til tekst, til meining. Lær dei gleda over at denne innsatsen løner seg. Del av tida di til dette. Slik kan dei finne fram til eigne historier, orientere seg i samfunnet, sjølv ha ei stemme som kan høyrest – og hjelpe hjernen sin til å skape form og orden av kaos.
Dessutan: ha ein riktig god sommar, om det er med eller utan bok!
