Det hender eg må ty til fleire ”kanalar” når eg les enkelte bøker. Dagens bok er ei slik. Då eg las denne boka måtte eg straks skaffe meg lydboka, slik at eg slapp å gjere opphald i denne utrulege reisa av ei bok, sjølv om eg måtte køyre bil nokre timar. Eg hugsar eg ved eit tilfelle måtte køyre ut til sida og stanse bilen, siden eg lo så tårene trilla, og sikten på vegen blei dårleg.
Peter Höeg er forfattaren og boka heiter «Elefantpasserens barn».
«Denne boka er imponerende inntil det svimlenede» skreiv Dagbladets bokanmeldar, Cathrine Krøger. Anmeldaren enda vel likevel opp med at boka kanskje var «too much» på mange vis, også med tanke på at slik frodig forteljarstil ikkje var hennar favorittlesnad.
Men for min del er denne burleske forteljargleda til forfatteren uimotståeleg. Det er berre å gi seg over, gløyme krav til realisme og logikk, og berre la seg rive med av leikande ordspel, pussige påfunn, uforklarlege hendingar, urealistiske ablegøyer, elleville karakterskildringar og karikuturar.
Eg er nok i utgangspunktet svak for denne burleske sjangeren med surrealistiske innslag, så dette var berre ei ”må ha” -bok for meg!
Her er omtalen frå forlaget:
«Det finnes ikke problemer, bare utfordringer, hevder prestedatteren Tilte Finø. I så fall er det litt av noen utfordringer hun og brødrene Peter og Hans står overfor, da foreldrene plutselig forsvinner. De har tidligere vært i myndighetenes søkelys på grunn av noen høyst mistenkelige mirakler. De fleste barn ville ha følt en lettelse over å være kvitt sine småkriminelle foreldre – men ikke disse tre. Peter og Tilte plasseres på behandlingshjem. Men de klarer å rømme til storebror Hans i København. I et halsbrekkende kappløp med tiden, gjennom adelige, kriminelle og religiøse miljøer, prøver barna å finne ut av hva som har skjedd med foreldrene. Snart dukker det opp små spor som peker i retning av en eventyrlig forbrytelse.»
