Måned: april 2019

Soon to come from Olla Forlag: two picturebooks in English edition!

«The Iceberg Family» by Audbjørg Gjerde Lippert, illustrated by Tarjei Rypdal Eide, translated by the author  – and

«Birger’s Odyssey» by Olla Rypdal and Tarjei Rypdal Eide, translated by Lise Rønnestad.

 

Welcome to follow Olla Forlag on Instagram and Facebook – also welcome to sign up for newsletters at www.olla.no

 

THE ICEBERG FAMILY

 PREFACE:

I got the idea to this children’s story “The Iceberg Family” after adventurous voyages to Antarctica and Greenland/Svalbard/Iceland with the Explorer ship “Fram”.

I was thrilled by the icebergs, and by the nature that surrounds them. For me the icebergs are  life and identity. They are creatures with thoughts and souls that live their lives in wild and beautiful, but vulnerable nature. The beauty of these areas with their mountains, snow and ice surpasses everything.

The icebergs tell their story themselves. We meet The Ice King and The Ice Queen who live together with their family in this clean, beautiful ice world. There they have their pleasures and sorrows. Now and then they hear scary news and rumours about what is going on in the world outside, among other things about whales that get their stomachs filled with plastic. One day a boat arrives in their kingdom. What will that do to the vulnerable nature there?

It has been claimed, however, that only the one who has experienced the Arctic, knows to take care of it. Nevertheless, these areas are vulnerable and can easily be polluted and damaged.

These are – as I see it – important questions that very well may be discussed with the children. I have tried not to dramatize the problem, just in careful ways asked some questions about how we relate to the wild and beautiful, but vulnerable nature. My hope is that this story will trigger further thoughts in the children’s mind.

Audbjørg Gjerde Lippert

 

BLURB:

The Iceberg Family live in The Ice Fjord far, far to the north. The fjord is clean and beautiful like the clearest glass. Here the iceberg children Ice Laug, Ice Finn and Ice Bjorg play all day long. Sometimes seals and whales come to see them, and now and then a hungry polar bear may show up. One day, however, something very special happens. A boat full of people in blue jackets comes into their fjord and begins to circle around them. The icebergs, both the small and the big ones, get frightened. What will happen to their family now? Can they live there safely as they have done up to now? Or will warm currents in the sea make them melt? Will plastic and garbage fill the stomachs of the whales and lead to their death? They have heard some rumours…

In this book Lippert has chosen to use some traits from the fairy tale, but without sticking completely to that genre. The mixture of genres is chosen to give the book a modern expression. At the same time the association with well-known fairy tale traits can be a motivator to make the children think their own thoughts. That is the author’s intention.

 

 

BIRGER’S ODYSSEY

‘He who cannot draw on three thousand years is living from hand to mouth.’ ―

Johann Wolfgang von Goethe, 1749 – 1832

 

PREFACE:

For as long as the first human beings have existed on Earth, we have told each other stories of Earth’s creation; stories of how elements and incidents of nature could be explained by fights between heroes and monsters, stories about the fight between evil and good forces.

Through time, the number of stories has increased. We wonder what may exist in the sea, in the air, on and inside the planet Earth, in the ice, beneath the ice…

Most of this is explainable, but fiction is lifting our thoughts and dreams.

At the same time, science and research discover traces from ancient people and animals. We may learn something about how our ancestors took care of nature and Earth. Could it be that knowledge of past times might be useful today, to help us taking care of the Earth?

We no longer fully believe in old stories passed on to us, they cannot explain everything. Our fantasy, however, needs these stories to find new paths – paths to help us care for everything in nature, both inside and outside this one planet Earth on which we live.

In this book, we get to meet Birger. He likes stories. The scientific story of man, of our Earth and everything that lives, and has lived – but also the exciting stories told by our ancestors to explain how everything was mutually linked together.

Approximately 3000 years ago, a poet named Homer was said to live in Greece. He collected contemporary myths and stories, some of which he retold in his book about Odysseus and his journey home from the Trojan War. Since this book became very famous, the word Odyssey has become a synonym to a long journey.

Birger is also familiar with this story because he has heard it from his parents. They have also told him about Birger’s great-great-grandfather, Ole. He was a machinist on a whaling ship, and almost a hundred years ago, he went whaling in the Southern Ocean.

In Birger’s Odyssey, Birger is the one heading for a long journey. Before he leaves together with his parents, he finds the whaling diary that his great-great-grandfather Ole wrote when he was in the Southern Ocean.

In Antarctica, Birger gets to experience research and science linked to the Earth and the ice. At the same time, he is reading about the whaling adventures of his great-great-grandfather Ole. Birger is also writing his very own book about his personal imaginary Odyssey.

 

BLURB:

«Then he can hear it. The sound that he has merely sensed, now he can hear it loud and clear. It keeps getting closer. It seems like some sort of breathing. Birger can feel the shivers down his spine. He fumbles for his headlamp, turns it on and flashes the light towards something moving between the stalactites »

In this book, we get to meet Birger. He likes stories. The scientific story of man, of our Earth and everything that lives, and has lived – but also the exciting stories told by our ancestors to explain how everything was mutually linked together.

In Birger’s Odyssey, Birger is the one heading for a long journey. Before he leaves together with his parents, he finds the whaling diary that his great-great-grandfather Ole wrote when he was in the Southern Ocean.

In Antarctica, Birger gets to experience research and science linked to the Earth and the ice. At the same time, he is reading about the whaling adventures of his great-great-grandfather Ole. Birger is also writing his very own book about his personal imaginary Odyssey.

 

 

Her om dagen sto denne artikkelen i «PERSISKOP – Kritikk av kunst for barn og unge»:

«Hvorfor er det så stor offentlig begeistring over at barn foretrekker en sjanger som står langt nede i kulturlivets hakkeorden?

Av Lisbeth Fullu Skyberg Karl Fredrik Tangen »

Kva er viktigast: atbarn og unge les – eller kva dei les?

Drøftinga i artikkelen handlar om at mange meiner skole og bibliotek løner kvantitet framfor kvalitet – og peikar på at krim for barn, så vel som for vaksne tradisjonelt ikkje blir rekna som kvalitetslitteratur.

Frå artikkelen (tala i sitatet viser til referansane i teksten):

«I en tekst fra Kulturrådet spør forfatter og redaktør Geir Gulliksen om hva det er vi snakker om når vi snakker om kvalitet.[5] Det er vanskelig å enes om en felles definisjon, sier han, fordi kvalitetskriteriene vil variere ut fra hva slags litterær tekst vi forholder oss til. Gulliksen ender likevel opp på det kjente prinsippet om et skille mellom bøker som først og fremst underholder og bøker som «gir oss en dypere forståelse for eksistensen».[6]»

I det daglege møter eg mange barn og unge når eg er på forfattarbesøk på skolane, eller er på turné med skriveverkstader i regi av DKS.

På spørsmål frå meg om kva dei meiner ei god bok bør innehalde, er nesten alltid det første svaret at boka må vere spennande. Vidare at det er action, at dei blir kjende med hovedpersonane, at desse kan få problem, men at dei løyser dei mot slutten av boka. Dei aller fleste likar at boka skal ende godt – at det går bra med hovedpersonane.

Utifrå dette er det ikkje så rart at barn og ungdom likar krimbøker.

Definisjon på kriminallitteratur, henta frå Store norske leksikon:

«Kriminallitteratur, ofte bare kalt krim, er en samlebetegnelse for underholdende, spenningsfylt litteratur om etterforskning og oppklaring av en forbrytelse.»

Eg har tidlegare på sida her skrive om mine eigne første møte med litteraturen. Om den første «drepande kjedelege» boka eg sleit meg igjennom som fersk lesekode-knekkar. Noko som nesten tok knekken (for å halde på nøtteknekkar-metaforen) på leselysten for evig og alltid. Takka vere min kjære morfar, han som hadde greie på korleis ei god historie skulle forteljast, kom eg meg ut av dette uføret. Han henta fram bøker så spennande at eg igjen fekk trua på forteljinga – og trua på at eg kunne lese sjølv.

Det gjekk ei tid der eg «slukte» serielitteratur, frå Gulltopp, Bobseybarna, Fem-serien, Frøken Detektiv – til Hardy-guttene.

På eit tidspunkt i dette endelause konsumet, kom morfar igjen på banen, og meinte at no var tida inn for anna lesing. Takka vere «konsumlesinga» (som hadde gitt meg god, teknisk lesekompetanse) og morfars gode forslag til vidare lesing, ofte krydra med anekdoter, innfallsvinklar og referansar som hjalp meg til å komme inn i desse nye bøkene, var eg snart i gang med klassikarane frå verdslitteraturen. Eg oppdaga at det eg hadde lese i metervis og kilovis, eigentleg hadde blitt kjedeleg, repeterande, enkelt og forutseieleg.

Endå seinare, då eg som vaksen sette meg inn i kriteria for god litteratur – og analyserte noko av alt det eg hadde konsumert av serielitteratur, såg eg at det nok kunne stemme at mykje av denne litteraturen ikkje var spesielt god, reint litterært – med klisjear, enkle, skjematiske personskildringar, språkfattigdom, fordomsfulle utsegn og stereotype skildringar.

Min påstand er likevel at eg ikkje hadde blitt kjent med klassikarane, kvalitetslitteratur frå alle tider og frå alle verdsdelar, om eg ikkje hadde vore innom «konsumlesinga» – og etterkvart bygd opp mi eiga forståing av kva ei god bok kan vere.

Artikkelen vidare, om Sophie Hannah:

«Slik er det ikke mer. Ved at oppmerksomheten er flyttet fra hva barna leser til at de leser, 

At barna, som de voksne, tenderer mot å velge seg krim når de leser av lyst, er ikke noe mysterium, mener Sophie Hannah. Sjangeren har iboende feelgood-elementer. Selv om ingen liker at slemme folk gjør dårlige ting og kommer unna med det, er det nettopp det som skjer i det virkelige livet hele tiden. I krimromanen blir imidlertid de onde straffet, mens de gode vinner – etter å ha løst puslespillet og gjenopprettet harmoni og balanse. Siden livet stort sett består av å fundere over uløselige puslespill, kjennes det godt med en sjanger som setter varianter som faktisk lar seg løse i sentrum, sier Hannah.»

…

«I kronikken «Kriminell kvalitet» skriver Jørn Lier Horst at han mener at krimlitteraturens suksess skyldes at «strømmen av likegyldige og ensartede krimutgivelser har stoppet opp» og at sjangeren nå er preget av «vitalitet og kvalitet».[21] Både språket, oppbyggingen, karakterene og konteksten har blitt rikere og mindre stereotypisk, sier han. «I sum handler genrens popularitet om kvalitet. Språklige, stilistiske og formmessige skjønnlitterære grep, samt sosiologiske betraktninger og samtidsanalyse får mer og mer innpass.[22]»

Eg er langt på veg einig med Jørn Lier Horst her. Det treng ikkje å vere noko motsetning mellom såkalla kvalitetslitteratur og krimlitteratur.  For å hente opp påstanden artikkelen innleia med: eg meiner at barn og unge les, er like viktig som kva dei les, det bør heller ikkje vere noko motsetning – men vi må ved hjelp av dei metodane vi rår over, sørge for at det dei les faktisk også er god litteratur.

Krimlitteratur må handle om kvalitet på same vis som all anna litteratur.

Litterturkritikarane må meir på banen og vurdere denne sjangeren med krav til kvalitet som blir nytta elles.

Dette vil vere bra for både forfattarane og for lesarane. Slik vil etterkvart bøkene med dårlegast kvalitet bli luka ut.

Samtidig er det viktig at ein i leseopplæringa gir barn og unge verkty til å vurdere det dei les.

 

Eg skal denne påska, som ofte elles, kaste meg inn i det særnoske fenomenet «påskekrim» – med entusiasme, glede – og leselyst!

Eg ønskjer store og små ei riktig god påske – med eller utan krim!