Måned: august 2018

Publisert på

Eit lite tekstutdrag frå første kapittelet av «Det gamle slottet». Boka er no i trykken!

 

1. KAPITTEL

 

NAMIRA

 

Anna står framfor det fine, gamle maleriet av eit esel med vingar. Ho frys. Ein kald gufs slår mot henne frå dei rå murveggene i det gamle slottet. Plystring frå ein kjend song trengjer inn i øyra til Anna der ho står: «Mon coq est mort, mon coq est mort…»

Plutseleg bryt ein skarp, skingrande lyd inn i plystringa. Alarm!
Er det brannalarm? Tjuverialarm?
Anna må finne mor og far. Ho strammar bandet til Kaspar, men der er det ingen motstand. Anna ser forskrekka på bandet. I andre enden heng halsbandet til Kaspar. Men ingen Kaspar.

 

—

 

Dagen før dette hender, møter vi Anna og Kaspar i ei trong, bratt gate dekt med brustein.

No gjorde han det igjen!
«Kaspar! Kom hit» roper Anna. For eit elendig tidspunkt å stikke av på, tenker Anna, og spring etter Kaspar, uroleg for kva han finn på.

Kaspar er hunden til Anna. Ein hund med særpreg, som far seier. Han er ein bullterrier, snill – og eigenrådig. Lydig er han berre når han sjølv vil.

Akkurat no vil han tydelegvis slett ikkje vere lydig. Han har nemleg kjent ei god lukt, skjøner Anna, for ho kjenner lukta sjølv også. Det luktar verkeleg godt.

Anna er saman med foreldra sine på haustferie i Frankrike. Dei er i ein liten borgby som ligg på ei høgde ved Middelhavet. Alle husa i den vesle byen høyrer til borga. Anna og foreldra hennar har leigd eit lite hus og skal vere her heile haustferieveka. Anna har gledd seg lenge. Det er ikkje ofte familien er i utlandet. Som oftast er dei på båttur på Nordvestlandet, der dei bur. Ein utanlandstur er det litt meir sus over, synest Anna.

Rett nok er ikkje alle båtferiar kjedelege. Denne sommaren hadde Anna hamna midt oppi eit mysterium om ein gammal afrikansk amulett. Ho og venene Siri og Eirik hadde fått det meste av æra for at mysteriet vart løyst. Anna hadde ikkje ein gong vore nøydd til å fortelje noko då ho kom tilbake til skulen etter ferien. Alle hadde lese om ho i avisene. Det kjentest litt godt, sjølv om all denne merksemda kunne bli i meste laget av og til. Ho som til vanleg var stille og sjenert, hadde sett at ho kunne vere modig og snarrådig, kanskje modigare enn mange andre til og med. Ting hadde endra seg etter det som hadde hendt. Anna var ikkje så mykje aleine lenger. Ho trekte seg ikkje alltid unna når nokon ville ha ho med, slik ho hadde gjort før.

No er dei altså på den turen dei har planlagt så lenge. Far og Anna har hatt mor til fransklærar eit år, så Anna kan ein heil del fransk. Mor snakkar fransk som ein innfødd, noko som ikkje er så rart, sidan ho budde mange år i Frankrike då ho var ung. Eigentleg er ho dansk og snakkar ei underleg blanding av dansk og vestnorsk.

Dei har reist med fly til Nice. Derifrå har dei køyrt buss fram til den vesle, koselege byen. Dei har berre så vidt vore inne i huset og sett frå seg bagasjen før dei går på oppdagingsferd i området.

Kaspar er alltid med når Anna og foreldra skal på tur. Denne gongen måtte han reise i eit eige bur som vart plassert i lasterommet på flyet. Men det plaga ikkje Kaspar, såg det ut til.
Byen er så liten at her er lett å finne fram. Mor og far har sett seg på ein fortauskafé, mens Anna og Kaspar ruslar ein tur på eiga hand.

Anna synest det er spennande å kikke inn i tronge gater og smug. I den gamle borgmuren er det koselege dører inn til dei små husa. Vindauga, dei små verandaene og husveggene er pynta med blomster. Her og der veks det granateple, mango og sitronar på trea i bakgardane og oppetter borgmurane. Det er så stilt, for her er det ingen butikkar og lite bilar. Det er visst utanfor turistsesongen også. Anna har berre sett to typiske turistar med kamera med blikket søkande rundt etter fine fotoobjekt . Ein katt slumrar oppi ei blomsterpotte, men luskar vekk då Anna og Kaspar nærmar seg.

Heilt øvst i borgbyen ligg slottet, eit gammalt slott frå den tida borga var bygd, for om lag 700 år sidan. Anna gler seg til å sjå det på innsida. Ho har aldri vore inne i eit ekte slott før.

Kaspar og Anna har gått ned ei smal, bratt trapp som er ein del av den tronge gata. Anna kan høyre klimpring frå ein gitar. Den som spelar, øver seg visst, leitar etter tonane før grepa omsider er på plass. No kan Anna høyre kva song det er: «Mon coq est mort, mon coq est mort…» Den songen kjenner Anna godt, for dei song om den daude hanen, «Min hane er død, min hane er død!» på skulen, på mange språk, i kanon, då Anna var yngre.

Akkurat her er det altså Kaspar finn på å slite seg laus frå Anna. Han har allereie funne ut kor den gode lukta kjem frå, «matvrak» som han er, og smett inn ei dør som står på gløtt. Brått stilnar tonane frå «Mon coq est mort».

Anna er i villreie. «Eg kan då ikkje berre gå rett inn i husa til folk eg ikkje kjenner», tenker ho. Men sidan det er akkurat det Kaspar har gjort, veit ho at han må hentast.

Anna bankar forsiktig på døra som står på gløtt, og opnar henne sakte…

Publisert på

Velkommen til bokhaust!

«Bokhausten» heiter det, denne tida på året då alle dei store forlaga kappast om å lansere nye, spennande titlar. Om ein er liten, slik som Olla Forlag, er det likevel freistande å kaste seg utpå i lag med dei andre. Ein kan kanskje ikkje rope like høgt, og synes like godt i mediebildet som dei store. Men boka ligg hjartet like nært om ein er liten!

Det blir derfor ein «frisk» haust for dette vesle forlaget også!

I byrjinga av september kjem det to bøker: Audbjørg Gjerde Lipperts Kommer før lunsj,og Olla Rypdals Det gamle slottet (bok nr to i serien om Anna og Kaspar).

De finn meir om desse bøkene i tidlegare innlegg her på sida.

I tillegg til å kjøpe bøkene portofritt her på www.olla.no, kan bøkene kjøpast på Notabene Vestnes og Bok og Papir i Brattvågen. Dessutan på dei fleste nettbokhandlane og på boldbooks.no

Fredag 26.oktober lanserer vi i samarbeid med Vestnes folkebibliotek  boka utandørs i nordvest!  Det vil gå føre seg ute i hagen på Vestnes gamle Prestegard om ettermiddagen/tidleg kveld. Her blir det mat, vakker musikk og boksignering. Det blir laga eit eige arrangement på dette på Facebook, så følg med!

Meir om denne boka finn de i tidlegare innlegg her på www.olla.no, og på Facebooksida: utandørs i nordvest

Laurdag 27.oktober blir det bokdag på Myra Kulturbygg!

Kl 12.00 blir det ei formidling / framsyning frå boka Birgers odyssé. Boka er i utgangspunktet retta mot aldersgruppa 5-9 år, men passar for alle som likar ei god historie! Gratis inngang.

Kl 15.00 denne laurdagen blir det bokkafé, også på Myra Kulturbygg – i samarbeid med Vestnes folkebibliotek, Vestnes frivilligsentral og Vestnes kulturskule.

Kafédelen vil handle om vaflar (spesielt gode vaflar, kan eg love) og kaffe – bokdelen vil ha mykje spennande innhald: framføring av dikt/musikk, lesing av bokutdrag, refleksjonar rundt tekst og litteratur, innleiing og diskusjonspanel rundt temaet «er boka framleis viktig»?

Det er etterkvart mange forfattarar som har tilknytning til Vestnes kommune. Titlar frå desse forfattarane blir stilt ut på bokkaféen.

Dette blir det også laga Facebookarrangement om, og ellers annonsert i kulturkalender osb.

 

Velkommen til bokhaust med Olla Forlag!

 

Publisert på

Utdrag frå Audbjørg Gjerde Lippert si bok: «Kommer før lunsj»

Første veka i september kjem boka «Kommer før lunsj» i papirutgåve på Olla Forlag. Her kan de lese et lite utdrag frå boka:

—

Det var mange vaner som var endret de siste månedene.

Inga søkte ned mot sjøen noen kvelder senere. Dagen hadde vært usedvanlig lummer. Selv himmelen hadde svettet og sendt væten sin som svakt duskregn nedover dem uten at det på noen måte var av- kjølende. Solen stakk gjennom de mørke skyene som hopet seg opp utover ettermiddagen og kvelden. Hun ventet bare på at det skulle brake løs med et skikkelig tordenvær.

Det var søndag, og hun hadde ikke hatt noen spesielle planer for dagen, og hadde derfor stullet rundt hjemme. Så hadde hun fått en innskytelse. Skap og skuffer skulle ryddes, – de med papirer og min- ner. Til å begynne med flyttet hun bare litt på det, sorterte, tenkte at dette skulle hun ta igjen, gå skikkelig gjennom det, se på det i fred og ro. Men så hadde det kommet som en innskytelse over henne at nå var tiden inne til å begynne å kaste, få bort unødvendig fyllstoff. Hun kikket på julekort og bursdagshilsener, noen til Erlend, noen til henne, noen til dem begge. Så satte hun en tom pappeske midt på gulvet. Kjappere og kjappere ble bevegelsene hennes. Snart bare løftet hun innholdet ut av en skuff, bladde raskt gjennom det og lot det gå i pappesken. «Sorry, Erlend, jeg må rydde bort livet ditt fra skuffene også.» Et stikk gikk gjennom brystet mens hun jobbet. Det var verst å kaste hans ting, kjente hun. Likevel fortsatte hun usenti- mentalt. Det måtte gjøres, hun måtte få oversikt over hva som var der, hva som skulle fjernes og hva som skulle gjemmes. Jo mindre hun tok vare på, jo enklere ble det. Det var permer fra studietiden. Kvitteringer. Brosjyrer. Hun så på vakre kort, gode ønsker og hilse- ner fra familie og venner. Hun husket situasjonene, og nå bare ryddet hun det bort med hard hånd. Hva skulle hun med det? Kunne gamle kort og hilsener gi noen lykke?

Inga var våt av svette. Hadde holdt det gående i flere timer. Kjente at det tok på innvendig også. En prosess dette ja, en del av sorgpro- sessen ville helt sikkert fagfolk si når de snakket så tørt og vitende om dette, selv om de stadig måtte revurdere teoriene sine om hva sorg var.«Jeg går og tar meg et bad i sjøen». Hun kikket på den mørke himmelen, kjente på duskregnet. Men hun skulle jo bli våt uansett, og temperaturen var det i hvert fall ikke noe å utsette på. Hun slengte en joggebukse og en skjorte over badedrakten og gikk nedover mot fjorden med et stort håndkle rundt skuldrene.

Hun kastet seg uti med det samme, svømte utover i det lune vannet i den lumre, lyse kvelden som etter hvert hadde fått skyer med hull i, slik at solstrålene stakk ut gjennom dem. Hun så dem treffe sjøen lenger ute. Kanskje hun skulle svømme ut dit og kjenne solen skinne på seg, hun også, bli opplyst fra oven. Erlend måtte vel være i andre enden av disse strålene? Barnslige tanker selvsagt, men hun likte å se det slik. Hun ble dradd mot lyset der ute, la seg på rygg og svømte mens hun kikket opp. Måtte vel snart være der nå? Men ennå lå lyset langt ute, kunne hun se.

Det lune vannet lå mjukt og godt rundt kroppen hennes, kjærtegnet den med gyngende bevegelser som kom og gikk. Hun lukket øyne- ne, kjente seg sliten etter fjerningen av levd liv, deres liv, som nå var blitt søppel, og som nå lå og ventet ute i garasjen til neste papirinn- samling. Da skulle det males i biter sammen med andres avfall, for deretter å omskapes til noe bærekraftig som de sa. Duskregnet hadde opphørt. Kvelden var stille, stille og uendelig lun og vakker nå med solstrålene som brøt mer og mer gjennom og lyste opp vannet. Ja, hun var der nå, kjente hun, strålene varmet henne i ansiktet og på skuldre og bryst mens hun lå og fløt på ryggen. Hun orket ikke åpne øynene, kjente bare på hvor uendelig godt det var å ligge der og bli bysset i freden som omgav henne.

Så var det som om hun klarnet opp, kom til bevissthet. Hun snudde seg over på brystet og kikket inn mot land. Det hadde dradd seg langt unna, fjernet seg fra henne. Hun hadde tenkt å legge seg over på ryggen igjen, flyte i det gode vannet som omsluttet henne. Men så var det ikke fullt så lunket lenger. Kroppen var heller ikke fullt så mjuk. Hun måtte se til å komme seg til lands. Hun kikket innover på nytt. Hus og trær var blitt små. De angikk henne liksom ikke.

Hva skulle hun der? Hva skulle hun i huset sitt? Hadde hun ikke fjernet Erlend enda mer i dag? Var det i det hele tatt noe igjen å dra inn mot? Inn til et tomt hus med tomme rom, en tom, stor seng, til et hus der ingen ventet eller savnet henne? Kanskje hun like godt kunne ligge her og flyte?

Apatisk la hun seg på ryggen igjen, tok noen tak nå og da, men mest hvilte hun i vannskorpen. Huden begynte å nuppe seg. Hun kulset. Det var ikke særlig behagelig å ligge her lenger, kjente hun og tenkte på hva som var under seg, på bunnen, på tang og tare, lange siv, krabber og skjell, fisk, og kanskje urer av stein. Hva visste hun? Eller var det ren sandbunn, et mjukt leie hun kunne krype ned i, hvile mot?

Inga ble uklar i tankene, døsig, visste ikke helt hvor hun var lenger, kjente bare en uro komme over seg fra ukjent sted. Hun begynte å svelge vann. Det var salt, ga ingen lindring for tørsten hun følte.

—

Publisert på

Tilfeldig?

 

TILFELDIG?

Slik kan det verke!

Ein vinterdag i 2017 blei eit bord dekt av eit tjukt lag rein, kvit nysnø, – ein ypparleg damaskduk for ein skatemiddag i fjøra!

Audbjørg sette bildet inn på Facebook, og det blei lagt merke til av Olla.

Etter eit møte på hotell Seilet i Molde nokre dagar seinare kom eit samarbeid i stand, og bokprosjektet

UTANDØRS I NORDVEST

var eit faktum!

12 stader har vi besøkt i løpet av eit år, 4 på Nordmøre, 4 på Sunnmøre og 4 i Romsdal.

No er boka på rundt 170 sider i ombrekkingsfasen og nærmar seg ferdig produkt.

utandørs i nordvest kjem ut på Olla Forlag i slutten av oktober, og vi gler oss