Publisert på

Om barndom, bøker og leseglede

Lesekoden var knekt! Eg var særdeles stolt då eg same året fekk dei to aller første, heilt eigne bøkene i julegåve!

Det var nok morfaren min som hadde plukka dei ut, etter å ha snakka med dei som hadde greie på litteratur som høvde seg for barn – og leita dei fram i bokhandelen. Det var også morfar som hadde æra for at eg hadde lært å lese – vi hadde mykje tid saman, morfar og eg, og mesteparten av den tida handla om å fortelje historier – og altså å knekke lesekoden.

Som eg gledde meg til å sjølv kunne lese slike fantastiske historier som morfar kunne!

Den eine boka var Alf Prøysens Kjerringa som ble så lita som ei teskje. Med fare for å fornærme nokon på det grovaste: heile boka vart ei pest og plage. Lita skrift, merkeleg språk (i alle fall for ein liten romsdaling) – og dørgande kjedeleg.

Eg sleit meg gjennom. Endå hadde eg litt pågangsmot igjen til den neste boka: Kari, heitte ho. Forfattaren har eg visst gløymd kva heitte. Her var skrifta større – så alt starta bra. Men så blei det verre. Slik eg hugsar det, var dette eit stykke kvardagsrealisme, sikkert både oppbyggande og lærerikt – men altså: dørgande kjedeleg, den også.

Eg angra bittert heile lesekodeprosjektet. Kva var vitsen i å lære seg å lese når dette var det ein måtte slite seg igjennom? Var det slik livet som lesar skulle bli?

Morfar vart nok temmeleg skuffa over mismotet mitt, men ikkje så skuffa som eg. Heldigvis skjøna han kva det handla om. Han visste vel kva slags historier eg likte, det var han sjølv som hadde fortalt dei:  friske detaljar frå indianarlivet på prærien, opplevingar frå kvalfangarlivet, bjørnejegarane på Halåsen – og også dei store klassikarane: Odyssevs, Ibsens Terje Vigen, og all verdas mytologi. Han skulle vite betre enn å komme med kvardagsrealisme og teskjekjerringar.

Morfar tok tak i problemet. Han skaffa meg H.Rider Haggards Kong Salomon-minone!

Etterkvart som den unge lesaren vart meir og meir oppslukt, køyrde han på med meir spenningsstoff i ”lesekverna”: Coopers Veghittaren,  Kaptein Grants barn av Jules Verne – og alt han elles kunne finne av same forfattaren: Reisen til jordens indre, En verdensomseiling under havet, Den hemmelighetsfulle øya. Om det var noko eg ikkje forsto, var morfar der og forklarte.

Lesegleda var berga!

Som ein forstår er dette særdeles mange år sidan – litteraturtilfanget i dag kan ikkje samanliknast med det som fantes då. Tru heller ikkje at Kong Salomon-minone er ei bok eg vil anbefale. Ho var utgitt i 1949 og må lesast med historiske briller, utifrå den tida ho var skriven i. Menneskesynet som gjennomsyrer ho må sjåast i lys av kolonialismens ideal. Men boka gjorde susen for meg, spennande som ho var. Eg var særs nøgd med morfars innsats. Det hende det var så skummelt at eg knapt turte bla om i boka.

I ettertid har eg sjølvsagt lært å sette pris på både Prøysen og Teskjekjerringa – alt til si tid!

Oppfordringa mi er å gjere ein innsats for barns leseglede. Det kostar så lite å setje seg inn i kva som fins av litteratur – og som fengar nettopp det barnet du vil glede. Ikkje gå i den fella at du berre ”gulpar” opp med det du sjølv las som barn, eller dei same seriane som ruslar og går, generasjon etter generasjon. Sjå på alt som fins, gjer eigne vurderingar og plukk på øvste hylle! Barn fortener den innsatsen. Heldige barn som kan dukke ned  i bøkenes skattekiste!