Publisert på

Godt nyttår!

Om litt er 2018 eit avslutta kapittel – vi går vidare til det ubrukte, ventande 2019.

Det nye året vil sikkert også by på det meste  – på godt og vondt. Det er berre å å gå på med krum hals – eg gler meg!

Tusen takk til alle de som har «hengt»med Olla Forlag dette første året, til de som har kjøpt bøker, kommentert, oppmuntra og heia på sidelinja. Eg gler meg til å fortelje om nye planer på nyåret!

For øvrig  slår nyttårsønsket mitt for 2019 følge med Bergljot Hals’ bilde med tittelen «Ettersyn». (www.bergljothals.no).

Personen på stigen kan nok trenge assistanse. Tenk om vi alle blei med på ein eineståande dugnad for klodens ettersyn i 2019?

Godt nytt år!

Publisert på

Spennende bokillustratører

Bokillustrasjon er et eget, spennende fag – viktig både for boka som skal ha en forside og et omslag – og for bildeboka, der tekst og bilde sammen skaper en helhet.

Forsiden skal kunne gi leseren informasjon om sjanger, målgruppe  og innhold – og kanskje få boka «solgt» ved første øyekast, i alle fall vekke leserens interesse.

Her er tre kunstnere jeg selv har hatt gleden av å bli kjent med i løpet av ulike bokprosesser  – alle tre med omfattende kunstnerisk virksomhet i porteføljen.

Tarjei Rypdal Eide har illustrert begge de to bildebøkene som er gitt ut på Olla Forlag: Isfjellfamilien og Birgers odyssé. Utrykket er ulikt i de to bøkene – flere bilder fra bøkene ligger andre steder på olla.no

I tillegg lager han forsidene til serien om Anna og Kaspar, til nå disse to: Amulettmysteriet og Det gamle slottet. Hans hjemmeside/Facebookside er foreløpig under arbeid. Forsidene under:

 

 

 

 

Judyta Julia Bialkowska har en omfattende kunstnerisk produksjon bak seg. Se hjemmeside / Facebookside:

http://www.judyta.eu

Facebook: Kunstner Judyta Julia Bialkowska

Vi samarbeider om bokprosjektet Alva og Lysegget, under en illustrasjon til boka:

Bergljot Hals er en tredje illustratør med mange spennende prosjekter på gang. Sjekk ut hjemmeside og Facebookside:

http://www.bergljothals.no

Facebook: Bergljot Hals – Illustration & Art

Under et par illustrasjoner, laget i den spesielle teknikken dere kan lese om på hjemmesida hennes.

Publisert på

GOD JUL!

Som de sikkert ser, er dei to siste kapitla om «Den magiske julebjella» allereie lagt ut her på sida. Så kan de sjølve lese dei når det passar, om de vil.

Takk til alle som har blitt med på dette vesle førjulseventyret – eg håper de har hatt gode lesestunder og funne fram til julestemninga.

Eg ønskjer alle ei god, fredeleg og eventyrleg jul!

Helsing Olla

Bildet er frå desemberkapitlet i boka «utandørs i nordvest» – det lysande treet utanfor Plassen i Molde.

 

Publisert på

Julekalender: 22. og 23. desember

Julekalenderen med boktips er snart i mål. Dagen i dag og morgondagen blir til eitt avrundande innlegg for denne kalenderen. Det er langt igjen til alle boktitlar som har sett spor er nemnd – endå er det mange titlar som ventar på lage nye spor. Det er ei dagleg glede å kunne dukke inn i eit slikt skattkammer som bøkene gir oss – det er godt å vite at endå ukjende  skattar ligg der i bokstabelen framfor meg.

Det siste boktipset blir ei bok av det slaget ein ikkje vanlegvis tenker på som ei litterær oppleving: ei kokebok!

Eg er glad i å lage mat, gjerne eksperimentere med nye smakar, nye råvarekombinasjonar – bli inspirert frå heile verdas rike mattradisjonar. Det står ein del kokebøker i hylla, med inspirerande bilde og flotte fragar.

Men dagens bok står i ei særstilling: det er ei kokebok som gjer meg rørt:

«Flavours of Aleppo, Celebrating Syrian Cuisine» Dalal Kadé-Badra & Elie Badra.

Denne boka skildrar med stor kjærleik syriske mattradisjonar, slik dei to forfattarne, mor og son, har fått dei overlevert frå generasjonar tilbake.

I innleiinga skriv Dalal Kadé-Badra om korleis ho frå mora og bestemora sine kjøkken lærte seg å lage familiens festmåltid heime i Aleppo – ord som får meg til å kjenne luktene  – og varme, glade stemningar, godt støtta av bilda: fargerike rettar  av alle slag – og situasjonsbilde frå byen Aleppo.

Kokeboka kom i hus samstundes med at krigen herja på det verste i Syria. Menneske på flukt, bombingar, sønderknuste heimar. Kulturminne frå tusenvis av år tilbake i grus, menneskelege katastrofer, sorg og død.

Kontrasten var enorm, der eg sto i mitt trygge, varme kjøkken. Gjennom timesvis med matlaging etter denne bokas oppskrifter fekk eg bli med på ei «reise»: forfattarane sin kjærleiken til familen sin, folket, byen, kulturen, tradisjonane.

Slik kan boka, til og med ei kokebok, vere med på å hjelpe oss til å sjå kvarandre.

Forfattarane har skrive eit forord i boka, her er nokre ord frå det Dalal Kadé-Badra skriv:

«…We. the women of Aleppo, for generations, have passed down from mother to daughter a culinary tradition that has never stopped evolving, enriching and refining. As such, it goes without saying that from house to house, there is always a little something, a variation destilling a particular flavour, that differentiates us from each other yet never opposes us.»

 

 

 

 

 

 

 

 

Publisert på

Julekalender: 21. desember

Eg set pris på ei god krimbok. Etterkvart som eg har lese ein del i denne sjangeren, er det ein del kriterier som må vere til stades for at eg skal like boka. Eg skyr etterkvart krimhistoriene der bestialske, blodige detaljar er sjølve poenget, likeins sterotopiar av alle slag. Det eg derimot set stor pris på er ei kløktig intrige, eit plot som freistar til å finne ei løysing, ei løysing ein trur ein har funne, for så å bli «lurt» mot slutten. Løyser eg gåta før boka er ferdig, blir eg skuffa. Dessutan likar eg godt ei samansett oppbygging på plottet, gjerne at ei hending frå før i tida flettast inn i historia.

Det fins etter kvart mange krimbøker som dermed høver innafor mine preferanser. Eit eksempel er bøkene til den svenske forfattaren og journalisten Johan Theorin. Han debuterte i 2007 med krimromanen «Skumringstimen», den første av fire bøker med handling frå Øland. Ikkje alle bøkene er like vellykka, men denne første synest eg er eit blinkskot.

Saksa frå Kurt Hanssens bokanmeldelse  Dagbladet 28. Februar 2008:

«Her snakker vi om en kriminalroman som tilfredsstiller på alle punkter, som oppfyller hvert eneste krav og ønske man måtte ha til ei bok i sjangeren. Den lever til og med opp til den forslitte «klarte ikke å legge den fra meg»-klisjeen.

Denne boka byr på et perfekt kriminalmysterium, hvor ingenting er hva det gir seg ut for å være og hvor overraskelsene står i kø. Johan Theorin klarer å ta vare på en uhyggelig og sorgtung stemning gjennom hele boka, og et par steder er det til og med en anelse overnaturlige hendelser. Dessuten tar Theorin godt vare på hovedpersonene sine, både Julia og Gerlof og Nils Kant framstår som virkelige mennesker, ikke endimensjonale klisjeer.

Theorins naturbeskrivelser fra Öland, med det øde sletteområdet som kalles alvoret, de forblåste strendene, de fraflyttede plassene, er også gjort med kyndig hånd og stor innlevelse.

Dette er på alle måter en velgjort og velskrevet roman, ikke minst til å være fra en debutant. Theorin har lovet tre bøker til fra Öland, så det er bare å glede seg til fortsettelsen.»

 

Frå forlagets omtale:

«En liten gutt forsvinner sporløst på Öland. Mer enn tjue år senere får familien en slitt barnesko i posten. Og først nå får guttens mor Julia Davidsson høre om Nils Kant, som en gang satte skrekk i folk på øya. Han forsvant lenge før Julias sønn. Likevel hevder flere at de har sett Nils Kant . at han iblant vandrer omkring på det ölandske alvaret i skumringstimen. Hva skjedde egentlig den tåkefylte høstdagen for tjue år siden? På mesterlig vis ruller Johan Theorin opp en historie der fortiden kaster skygger over nåtiden.Johan Theorin (f. 1963) er journalist. Han har tilbrakt alle sine sommerferier på Öland. Skumringstimen, som var hans debut som forfatter, er den første i en serie på fire kriminalromaner fra Öland. Boken ble like etter utgivelsen solgt til en rekke land, blant annet England og USA.For Skumringstimen mottok Johan Theorin prisen for beste svenske krimdebut i 2007.»

 

 

 

 

 

Publisert på

Julekalender: 20. desember

Torbjørn Færøvik (f. 1948) er cand. philol. med kinesisk historie som hovedfelt. Han har nær tretti års praksis som journalist, blant annet fra NRK, hvor han var utenriksmedarbeider fra 1991 til 1999.

Færøvik har utgitt flere kritikerroste reiseskildringer og ungdomsbøker. I 2009 utga han kritikerroste «Midtens rike – En vandring i Kinas historie».

I denne boka har Færøvik klart å omhandle 5000 år med i historie – på 624 sider! Og det på ein slik forteljande og spennande måte at dette også var ei bok eg måtte ha med meg i fleire format: med dagleg båttur til jobb gjekk reisa umerkeleg med Færøviks frodige, interessante djupdykk på øyret. Ein må berre bukke audmjukt for å få slik kunnskap og kompetanse formidla på ein så levande og interessant måte! I bokstabelen framfor meg – den som ventar på å bli lesen – ligg Færøviks «Orientekspressen». Eg gler meg.

 

Under har eg saksa frå Stian Bromarks omtale av boka i Dagbladet, 28.april 2010:

«Når Kina våkner, vil verden skjelve, sa Napoleon for 200 år siden.

I dag mistenker ingen dragen for å syvsove. Om 30 år vil Kina være en større økonomisk makt enn USA. Det framstår som en nyhet, men det er slik det alltid har vært. Nesten. Napoleon var like kortsynt som han var stuttvokst. Det var først på hans tid at Kina faktisk tok seg en middagslur — etter å ha vært usedvanlig arbeidsflittig i minst 4000 år, mens Europa i samme tidsrom snorket i vei.

For snart 60 år siden, den 1. oktober, sto landet på nytt opp, til lyden av en sprakende mikrofon som proklamerte for en skjelvende verden: «Vi, Kinas 475 millioner innbyggere, har reist oss. Vår framtid vil for alltid være lys».

Dessverre, viste det seg, sto landet opp med feil bein. Maos ord førte Kina inn i et mareritt det først de siste 15 åra for alvor har
slumret seg ut av.

Kinas storslagne fortid er nå blitt forelagt allmennmarkedet av den prisbelønte journalisten Torbjørn Færøvik.

Den innvidde vil kanskje innvende at de lange linjer har gått på bekostning av dybde, men det er hva det er — en konsentratversjon av 5000 årshistorie. Joseph Needham trengte som nevnt 16 bind (og prosjektet pågår fortsatt, av andre).

Færøvik mister ikke kronologien av syne, men historiske tråder spinnes fram og tilbake, med en omsorg for detaljer som om det var selvopplevde reiser, slik at resultatet blir et sømfritt, ulastelig og levende vevestykke.

En mer sober, stilsikker og sympatisk guide finnes knapt blant norske likemenn.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Publisert på

Julekalender: 19. desember

Dagens bok er kompleks – lag på lag med djuptliggande tematikk – i ei form ein på den tida boka var skriven i, knapt hadde vore borti. Den kan lesast på mange plan, som ein historisk, metafysisk, samfunnskritisk, filosofisk dannelsesroman – eller som ein krimroman med fantastiske, surrealistiske element.

Boka heiter  «Mesteren og Margarita» – forfattaren var  den ukrianskfødde russaren Mikhail Bulgakov. Han begynte på boka i 1928, og arbeidde med den heilt til han døydde 1940. Kona hans gjorde den ferdig etter hans død. Men boka blei ikkje gitt ut i Sovjetunionen før i 1973. Bulgakov var sterkt mislikt av det Sovjetiske styresettet. Han livnærte seg som oversettar og skreiv ”ufarlege” teaterstykke staten kunne godta.

Undervegs i skrivinga blei romanen meir og meir kompleks, noko lesaren også vil merke. Dette er eit mesterverk og en klassikar – og for min del nødvendig å ta for seg meir enn ein gong.

 

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen:

«Romanen utspiller seg i to plan, et grotesk-fantastisk som skildrer livet i slutten av 1920-årenes Moskva, og et historisk-mytisk som skildrer Kristus før Pilatus og påskeukens videre begivenheter. I parallellføringen av de to plan gis en dyptloddende analyse av forræderiets, maktens og det ondes problem. Romanen er egentlig et etterlatt manuskript som først ble offentliggjort i fullstendig form i Tyskland i 1969.»

 

Omtale fra forlaget:

Mesteren og Margarita er Michail Bulgakovs hjertebarn som han skrev på 12 år og så vidt rakk å fullføre før han døde i 1940. I disse årene var han utestengt fra Sovjetunionens offentlige liv og opplevde nærmest bare motgang. Likevel fant han styrke til å skape en av det 20. århundrets store romaner. M & M sprenger alle grenser, tematisk og genremessig. Den er både krimroman, historisk roman, dannelsesroman, satire og epos. Mest dekkende er kanskje betegnelsen: en fantastisk fortelling, eller snarere – fortellinger, for boken inneholder minst to ulike historier. Den ene utspiller seg i Stalins Moskva, mens det som skjer i Jerusalem der en prokurator ved navn Pontus Pilatus får sjelefreden forstyrret når en underlig fange føres frem for ham. Interessant nok finner det fantastiske sted i Moskva, mens det som skjer ved påsketider i Jerusalem 2000 år tidligere skildres med streng realisme. Over dette historiske svelg knyttes de to historiene sammen på finurlig vis: Et fintfølende russisk åndsmenneske som bare kalles Mesteren har skrevet en bok om Pontus Pilatus, og den har kostet ham forstanden, så nådeløs var kritikken. Men just som en representant for den nye sovjetiske litteratur i åpningssekvensen av boken belærende demonstrerer at Jesus aldri har levd, skjer det noe. Dostojevskijs observasjon slår til: når menneskene slutter å tro på Gud får de besøk av Djevelen.»

 

 

 

 

Publisert på

Julekalender: 18. desember

Det hender eg må ty til fleire ”kanalar” når eg les enkelte bøker. Dagens bok er ei slik. Då eg las denne boka måtte eg straks skaffe meg lydboka, slik at eg slapp å gjere opphald i denne utrulege reisa av ei bok, sjølv om eg måtte køyre bil nokre timar. Eg hugsar eg ved eit tilfelle måtte køyre ut til sida og stanse bilen, siden eg lo så tårene trilla, og sikten på vegen blei dårleg.

Peter Höeg er forfattaren og boka heiter «Elefantpasserens barn».

«Denne boka er imponerende inntil det svimlenede» skreiv Dagbladets bokanmeldar, Cathrine Krøger. Anmeldaren enda vel likevel opp med at boka kanskje var «too much» på mange vis, også med tanke på at slik frodig forteljarstil ikkje var hennar favorittlesnad.

Men for min del er denne burleske forteljargleda til forfatteren uimotståeleg. Det er berre å gi seg over, gløyme krav til realisme og logikk, og berre la seg rive med av leikande ordspel, pussige påfunn, uforklarlege hendingar, urealistiske ablegøyer, elleville karakterskildringar og karikuturar.

Eg er nok i utgangspunktet svak for denne burleske sjangeren med surrealistiske innslag, så dette var berre ei ”må ha” -bok for meg!

 

Her er omtalen frå forlaget:

«Det finnes ikke problemer, bare utfordringer, hevder prestedatteren Tilte Finø. I så fall er det litt av noen utfordringer hun og brødrene Peter og Hans står overfor, da foreldrene plutselig forsvinner. De har tidligere vært i myndighetenes søkelys på grunn av noen høyst mistenkelige mirakler. De fleste barn ville ha følt en lettelse over å være kvitt sine småkriminelle foreldre – men ikke disse tre. Peter og Tilte plasseres på behandlingshjem. Men de klarer å rømme til storebror Hans i København. I et halsbrekkende kappløp med tiden, gjennom adelige, kriminelle og religiøse miljøer, prøver barna å finne ut av hva som har skjedd med foreldrene. Snart dukker det opp små spor som peker i retning av en eventyrlig forbrytelse.»

 

 

 

 

 

 

Publisert på

Julekalender: 17. desember

Ofte er det slik at det er dei bestselgande bøkene av kjende forfattarar som spring oss i auga når vi leitar etter lesestoff. Ikkje så rart, markedsføringa er ofte stor på desse bøkene. Men det kan det løne seg å gjere ein liten innsats i leitinga. Det er etterkvart svært mange små, uavhengige forlag der ute i bokvrimmelen. Mange indieforfattarar gir ut bøkene sine sjølve, uavhengig av dei store forlaga.

 

Boktipset i dag er «Sommerengel» av Anniken Bjørnes, Flyfly forlag.

Dette er ei rørande, vakker bok! Ho rettar seg mot barn frå alderen om lag 9 år og oppover. Tematikken er sorg. Sorga slik eit barn opplever det. Gabriellas mor er død av kreft, og vi møter Gabriella og faren, som begge er djupt inne i sorga.

Boka er gripande, skildringane er vakre og poetiske. På den andre sida av sorga ligg håpet. Dette er ei god og viktig bok, både for barn og vaksne.

 

Frå baksideteksten:

«Det er siste skoledag før sommerferien. Alle de andre gleder seg til å få fri, men Gabriella gruer seg. Inni henne er det et virvar av tanker og følelser. Mamma er borte, og sorgen ligger som en stor, tung stein i magen. Hjemme venter pappa, som har forsvunnet inn i sin egen verden. Hvordan skal denne sommeren bli – den første sommeren uten mamma?

Da lander en hvit sommerfugl i vinduskarmen. Den vifter mot henne med de små antennene sine. Er det noe den vil fortelle?»

 

 

 

Publisert på

Ei lita helsing til lesarane

Kvar dag før jul legg eg ut eit kapittel av den vesle julehistoria «Den magiske julebjella» – og eit boktips, henta frå bokhyllesamlinga mi. For meg er dette eit hyggeleg førjulsrituale. Det er gjerne tidleg om morgonen eg skriv litt, med kaffekopp, lukta av julerøykjelse – og dei to hundane mine, Frikk og Kaspar roleg sovande ved sida av meg. Ei god stund, med julestemning og ro.

Det er også hyggeleg å sjå på statistikken at talet på lesarar på sida mi er stadig aukande. Eg håper de som les også kosar dykk med det de les.

Eg hadde sjølvsagt ein plan då eg la ut det første kapittelet i «Den magiske julebjella» – ei grunnhistorie, som med små justeringar kunne tilpassast ein slags julekalender. Men det viser seg, som nesten alltid hender når ein skriv: historia lever sitt eige liv – og sanneleg om eg veit heilt kva som skjer  i alle kapitla framover! Ta det for det det er: eit lite, uhøgtideleg eventyr om jul og nissar – og om å hjelpe kvarandre. Desse små kapitla er ikkje underlagt vanleg regime med språkvask og korrekturlesing – slett ikkje tiltenkt noko bokform – så ber over med «smårusk»!

Det hadde vore svært hyggelig om lesarar hadde noko å kommentere: blir historia lest for barna i familien, kanskje?

Ønskjer alle ei god siste førjulsveke – eg lovar at historia om Sivert og Jenny i alle høve skal ende godt!

Helsing Olla

 

Publisert på

Julekalender: 16.desember

I dag skal det handle om ein «godbit» av ein klassikar, sjølvaste «Dracula»av Bram Stoker.

Eg har det slik at eg ikkje er så lett å få med på trua om overnaturlege vesen, men eg har særdeles lett for å bli entusiastisk av gode skildringar av slike vesen. Myte- og legendestoff er ei spennande materie – noko vi menneske har skildra, dikta og fortalt om i heile menneskeslektas historie.

Det fins utallege bøker og filmar om vampyrar, meir eller mindre fengande, alt etter kva ein ønskjer av underhaldning. Dei fleste er det etter mitt syn lett å hoppe bukk over. Men Bram Stokers Dracula er meisterleg. Boka kom ut i 1847 og er skriven i dagbok- og brevform, ein stil som var vanleg i mange bøker i Viktoriatida. Vi møter den mystiske vampyrgreven Dracula på jakt etter blod i London.

Om bakgrunnen, henta frå Wikipedia:

«Myten om vampyren Dracula skal være basert på den historiske fyrst Dracula av Valakia (1431–1476), også kalt Vlad Ţepeş eller «Vlad spidderen», en nasjonalhelt i Romania fordi han utfordret Det osmanske rike og lenge klarte å holde Valakia uavhengig. Men han var også kjent som en grusom hersker. Navnet «Dracula» betyr «sønn av Dracul», som var tilnavnet til faren Vlad II Dracul. Dette skal ha oppstått fordi faren var ridder av den ungarske Drageordenen, hvis ordenstegn var en drage, og fordi en drage var preget på hans mynter. Undersøkelser av Stokers kilder har vist at Dracula har lite til felles med den «virkelige Dracula» annet enn tilnavnet.Stoker plasserte ham i Transilvania og ikke i hans eget land og reduserte ham også fra fyrste til greve.»

Eg vil tru at mange kjenner handlinga i denne boka, om ikkje kan ein finne meir om innhaldet i ho t.d. på Wikipedia.

Men eg vil nemne ei særskild utgåve av boka: Dracula, Bram Stoker, edited by Paul Riquelme. Case Studies in Contemporary Criticism.

Denne utgåva er for dei som ønskjer å vite meir om tematikken, analysene og bakgrunnen, i eit kritikkperspektiv, for Bram Stokers bok spesielt, og Draculamyten generelt. Mellom anna er boka stappfull av noter og litteraturforslag for å dukke endå djupare ned i stoffet. Eg nemner her t.d.: «Vikram and the Vampire» by Captain Sir Richard F. Burton. The  Classic Hindu Tales of Adventure, Magic, and Romance, Edited by his Wife Isabel Burton.

Men å lese sjølve boka, som den underhaldninga det faktisk er – held lenge! Det er den einaste vampyrforteljinga eg faktisk har opplevd å få frysningar av, noko som er Bram Stokers forteneste.

 

 

 

 

 

 

 

 

Publisert på

Julekalender: 15. desember

Det er 15. desember i dag, og sjølvsagt langt over tida til å tipse om bøker som kan lesast som julekalender! Eg gjer det likevel, då eg satsar på det kjem fleire julemånader – og kan hende ikkje alle er like nøye på om dei les eit eller fleire kapttel om dagen i desember, heller?

Det fins mange slike bøker etterkvart, årets store «snakkis» i så måte, «Snøsøsteren» (Lunde/Aisato) har blitt omtalt så mykje at eg heller plukkar fram ein annan favoritt: «Julemysteriet»av Jostein Gaarder. Denne boka inneheld alt ei slik julebok bør ha. Gaarder tar utgangspunkt i ei realistisk rammeforteljing, som han legg fiksjonslaga inni, ein teknikk ofte kalla ei «kinesisk eske». Dette er ein velkjent teknikk innanfor sjangeren fantastisk litteratur. Gaarder gjer dette på ein fin måte, spenninga er til stades heile vegen, reisa går føre seg både i geografien, historia og i fantasien.

 

Baksideteksten skildrar godt kva boka handlar om:

«’Det var midt i skumringstimen. Julegater var tent, tjukke snøfiller danset mellom lyktene…’

Her begynner Joakims julemysterium. I en bortgjemt bokhandel finner han en magisk julekalender. Hver dag når han åpner en luke i kalenderen, faller det ut en lapp med en fortelling om Elisabeth og hennes reise til Betlehem. Det er en reise gjennom Europa og Lilleasia, men det er også en reise gjennom historien. Hvem har laget den forunderlige julekalenderen? Kan det være den mystiske blomsterselgeren på torget? Handler fortellingen på de små papirlappene om Elisabeth, som en gang for lenge siden ble borte for moren sin i julehandelen? Og den unge kvinnen på bildet foran den store Peterskirken i Roma, kan det være den samme Elisabeth?»

 

 

Publisert på

Julekalender: 14. desember

 

 

Det er ein fin ting dette – å ha bokhylla som prosjekt i desember månad.  Ein blir svært merksam på støvet, sjølvsagt, og får nytta høvet til ein liten omgang med støvkosten  – men det som er kjekt er å møte «gamle vener» igjen, bøker ein ikkje har tenkt på dei siste tjue, tretti åra, men som ein ved gjensyn hugsar gjorde inntrykk. Ein er alltid summen av sine aldrar, så fleire av desse bøkene som no freistar til gjenoppleving, kan det hende eg ser på ein heilt annan måte i dag enn for tjue år sidan.

Ein bokserie eg møter igjen med glede er Tor Åge Bringsværds praktverk: «Vår gamle gudelære». I mi bokhylle står berre tre av bøkene i serien – ved gjensyn er det meg heilt ubegripeleg at eg ikkje har skaffa meg alle. Er ein opptatt av mytologi og kunst, representerer desse bøkene eit fantastisk møtepunkt.

I denne serien er det 12 bøker, kvar bok omhandlar eit kapittel – fra då verda blei skapt, til Ragnarok. Kvar bok er rikt illustrert av ein kunstnar: Jan Baker, Stella East, Fam Ekman, Ingunn van Etten, Finn Graff, Dagny Hald, Johanne Marie Hansen-Krone, Hilde Kramer, Therese Nortvedt, Thorstein Rittun, Arne Samuelsen og Gino Scarpa.

Eg er usikker på om desse bøkene er å få i desse første utgåvene enkeltvis, men historiene og mange av illustrasjonane er i alle fall samla i ei bok: Vår gamle gudelære.

«Baksidetekst: For oss er jorda rund, en av mange kloder – i et uendelig univers.Vi vet at himmelen er uten grenser, at solen bare er en stjerne – også den en av mange.

Bak hver gåte vi løser, finner vi nye. Men vi vil alltid søke videre. Det er det som gjør oss til mennesker. Vår nysgjerrighet. Vår trang til å finne en forklaring. Til å forstå. Til å gi navn til alt vi ser og opplever.

Hver tid har sine forklaringer, sin måte å se verden på. I denne og andre bøker skal vi forsøke å vise hvordan de gamle nordmenn tolket livet og tilværelsen. Vi skal tusen år tilbake i tiden – gjøre små streiftog inn i det som med et fremmedord heter norrøn mytologi, men som vi like gjerne kan kalle vår gamle gudelære»

 

Publisert på

Julekalender: 13. desember

Dagens bok er eit «drops»! I alle fall om ein er litt hekta på gamle, støvete, handskrevne manuskript, :«Lysets by, reisen til Zaitun  1271», Jacob d’Ancona, redigert av David Selbourne. Utgitt i 1997.

Frå baksida av boka:

«I året 1271, fire år før Marco Polo, foretok den jødisk-italienske handelsmannen Jacob d’Ancona en farefull reise til Østen med Zaitun, Lysets by, som mål. Dette er hans skildring fra den dristige ferden, gjenoppdaget som manuskript i vår tid – et manuskript som har skapt debatt verden over i faglige og litterære kretser på grunn av de mystiske omstendighetene rundt dets opphav.

Dette møtet med en av de store verdenssivilisasjoner er som et vindu mot middeladeren; d’Ancona møter mennesker fra alle smfunnslag, han forteller om normer og skikker, diskuterer teologi og filosofi med de lærde og har øye for alt som forgår i denne for Vesten nye og ukjente delen av verden, og gir dermed selv et unikt bilde av tidens mentalitet og menneskesyn. Et oveflødighetshorn av en reiseskildring!»

 

Då boka kom i 1997, blei den møtt med mykje skepsis i akademiske kretser. Ein meinte at dette var eit falskt manuskript, at det ikkje eksisterer. Det er også mykje hemmelighetskremmeri frå David Selbourne, som har redigert dette manuskriptet, om kven eigaren er, og kva opphav manuskriptet eigentleg har.

Det blei og sagt at denne Jacob d’Ancona ikkje kunne ha eksistert. Ein person langt forut for si tid, som ikkje er truverdig utifrå middelalderens normer, og korleis han praktiserte jødedom. En person for god til å vere sann.

Men uansett om dette er basert på eit ekte manuskript eller ikkje: boka er spennande, underhaldande og gir oss innblikk i den tidas levesett, godt mogeleg ispedd middeladerske overdrivelsar her og der – men utifrå ein god forteljars ståstad. I tillegg til fargerike skildringar, har boka interessante illustrasjonar og mykje historisk informasjon, og godt utstyrt med noter. 401 sider, tettpakka med interessante framstillingar.

 

 

 

 

 

Publisert på

Manglar du nokre julegåver endå?

Om det er bøker du planlegg å gi til dine i år – er det endå tid til å få dei til jul – om du bestiller snart.

På dette ørlille forlaget som heiter Olla Forlag er det no den siste tida fram mot jul tilbod på tre bøker. Desse blir også sendt portofritt.

Den aller siste boka som kom i oktober «utandørs i nordvest» ser vi til vår store glede at mange ønskjer seg – både som gåve – og til seg sjølve. Vi får høyre at folk som har kjøpt den nyt både tekst og bilde – og kanskje inspirasjonen kjem til å nyte livet utandørs, rett og slett?

Den boka rekk også fram til jul om de bestiller no! Det daglege boktipset her på heimesida til Olla Forlag har vinterbilde henta frå «utandørs i nordvest»

Sjå under fana “butikk” – der er alle dei seks bøkene som til no har komme ut, og informasjon om pris og innhald.

Takk til alle de som tittar innom og les om Sivert, Jenny og den magiske julebjella! «Vil du vere med, så heng på!»

Ha ei fortsatt fin førjulstid!

Helsing Olla

 

 

Publisert på

Julekalender: 12. desember

Vi er igjen i bokverda retta mot barn. Dagens bok er klassikaren «Morgentåkedalen» av Jan Debritz og Ronald Jakobsen (ill.) Boka kom i norsk utgåve første gong i 1981.

Boka handlar om Morkel Mosetuss som bur i ei trygg hole i skogen saman med venene sine, dei andre mosetussane. Ei natt har Morkel Mosetuss ein draum: han ser ein fantastisk, lysande kjempesopp! Han veit at denne soppen må han finne, slik at han kan bli rik og berømt. Ein slik kjempesopp er nemlig ein umåteleg rikdom for ein mosetuss. Sopp er livretten deira! Morkel får med seg vener på vegen for å leite opp soppen, men snart vågar dei ikkje bli med lenger, og Morkel held fram på reisa åleine. Som i alle eventyr møter han farer og medhjelperar. Den klassiske «Mentoren» dukkar opp i skapnaden til gamle kong Trerot, den klokaste av alle i skogen. Kong Trerot minner Morkel Mosetuss på at det fins viktigare ting i livet enn sopp, men kva det er må han sjølv finne ut. Morkel finn soppen. Men så dukkar den største faren av dei alle opp: Grumlaren!  På reisa har vi saman med Morkel høyrt stega hans, sett frykten han sprer, som skogens mørke makt. I det Morkel ser skatten framfor seg oppdagar han at Lyngtuslaren Lindor og venene hans er i ferd med å bli tatt av Grumlaren. Det er her Morkel blir stilt opp mot det avgjerande valet om å få rikdom og ære – eller å hjelpe nokon som er i naud. Morkel vel det rette, han vil berge Lindor Lyngtuslaren og venene hans. For å hindre at Grumlaren tar Lindor, vil Morkel som siste utveg ofre seg sjølv, men i siste liten kjem medhjelparar til unnsetning – og alle kjem seg trygt inn i hola til Morkel og dei andre mosetussane, mens den rasande Grumlaren rømmer langt vekk.

 

Ein kan sikkert stille spørsmål om overtydeleg «pedagogisk» rettleiing om å gjere dei rette vala, og også om dette med tematikken i å ofre seg sjølv. Uansett går denne historia rett inn i det universelle, arketypiske i alle verdas undereventyr – og rører oss. Som i all slik litteratur handlar det om eksistensielle problem som er grunnleggjande og felles for alle menneske – små som store.

 

Illustrasjonane er i ei særstilling: stemninga og magien i dei duse bilda er til stades gjennom heile boka. Alle kjensler blir skildra i illustrasjonane: håp, angst, sinne, skrekk, glede…

Høgdepunktet over alle er illustrasjonen av Grumlaren som fyller heile boksida, med vidope gap og ville auge. Akkurat dette bildet har nok festa seg i mange barnesinn: så skummelt at det er nesten så ein ikkje tør sjå, men desto større lette når venene overvinn frykten og Grumlaren – og ein sjølv som lesar kjenner seg som deltakar i det store dramaet.

 

 

 

Publisert på

Julekalender: 11. desember

Det er særdeles kjekt når ein får anbefalt ei bok av ein forfattar ein ikkje har høyrt om før – og det viser seg at boka verkeleg er eit funn! Lars Mytting var for meg eit slikt ukjend forfattarnamn. (Eg hadde rett og slett ikkje fått meg at dette var forfattaren av boksuksessen ‹Hel ved», for øvrig ulest av meg}.

Boka eg fekk anbefalt var «Svøm med den som drukner».

Ofte når ein les ein boktillel, eller ser på omslaget på boka, får ein ei umiddelbar kjensle av om dette er ei bok ein kunne tenke seg å lese. Tittel og omslag på denne boka traff ikkje meg – hadde eg ikkje fått boka anbefalt, hadde eg heller ikkje lese ho. Så feil kan ein ta. Denne boka er god! Ho er ei bok av det slaget ein ønskjer aldri vil ta slutt, samtidig som ein heile tida må lese vidare for å sjå korleis det går. Ho inneheld alt eg sett pris på med ei bok: drivande godt plot, truverdige karakterar, medrivande hendingar, forførande stemningar – rett og slett glitrande forteljarkunst!

Det kan godt vere at forfattaren er i meste laget melodramatisk innimellom, og at enekelte element  kan vere  forutseielege, men for meg blir det underordna – eg kjøper det glatt. Eg er spent på forfattrens siste bok «Søsterklokkene»  – ho ligg på ønskelista!

 

Forlagets omtale:

«Høsten 1971 blir et kjærestepar funnet omkommet i Frankrike, på en avstengt, skogbevokst slagmark fra første verdenskrig. Deres tre år gamle sønn Edvard er sporløst forsvunnet. Fire dager senere dukker han opp på et helt annet sted i Frankrike.

Ingen vet hvor Edvard har vært, og han vokser opp på en fjellgård i Gudbrandsdalen sammen med sin tause bestefar.

Hva gjorde foreldrene i det avstengte skogholtet, og var det en tilfeldighet at de tråkket på en gammel gassgranat fra krigens dager?

Og hvem har, til bestefarens begravelse, sendt dem et praktstykke av en kiste, snekret i et treverk ingen har sett make til?

Letingen etter svar fører 23 år gamle Edvard både til Shetland og tilbake til Frankrike, der han må grave seg inn i de mørkeste krokene i familiens fortid. En fortid som er tett vevd sammen med de store europeiske hendelsene fra forrige århundre, men også lidenskapen til en mestersnekker som søkte lykken i 30-tallets Paris.»

 

 

 

 

 

Publisert på

Julekalender: 10.desember

Eg er svak for mysterier, skjulte koder, spennande skatteleitingar, finurlege krumspring og kappløp med skumle kjeltringar – fram mot løysinga av gåta. Gjerne knytt til eldgamle mysterier.

Det fins en heil del slik litteratur, t.d. «Da Vinci-koden», for å berre nemne ei.

Ikkje alle bøker i denne sjangeren er like vellykka – men den eg dreg fram i dag, held seg bra fram til mål: «Den fjerde regelen» avIan Caldwell og Dustin Thomason.»

Det som gjer denne boka særleg spennande (etter mi meining) – er at handlinga er konstruert rundt ei verkeleg bok: «Hypnerotomachia Poliphili», der forfattarane  knyter uløyste koder og mysterier til denne vidgjetne boka.

Dette er henta frå Store norske leksikon:

«Hypnerotomachia Poliphili, berømt fantasi- og kjærlighetsroman fra renessansen skrevet av den italienske maken Francesco Colonna og trykket første gang 1499 i Venezia av den kjente boktrykkeren Aldus Manutius. 

Boka er en beretning om Polifilus, som i drømme kjemper for å vinne tilbake sin elskede Polia, og som møter motstand og mange prøvelser. På sin vei for å finne henne vandrer han gjennom landskaper hvor han ser bygninger og monumenter som han beskriver og kommenterer. Polifilus fremstår som humanist, og han sammenligner den arkitekturen han ser, med de klassiske idealene. Mange mener at boka kan leses som et slags arkitektonisk manifest, og at den beskriver en visjon om et Roma som på det tidspunktet ennå ikke var bygget. 

Hypnerotomachia Poliphili er av mange regnet som renessansens mest betydningsfulle og praktfulle bokverk og inneholder rundt 170 illustrasjoner utført i tresnitt. Typografien i boka er berømt for sin klare antikvaskrift.»

 

Eg siterer frå baksideteksten:

«To studenter ved det velrenommerte Princeton-universitetet kommer over en dagbok. Samme dag blir budbringereren myrdet. Dagboken gir spor som fører dem gjennom mysteriene i den hypnotiserende ’Hyperotomachia Poliphili’, en uløst gåte av en bok fra renessansen, med mye glemt lærdom. Men det er ikke bare renessansefyrstens hemmeligheter som avdekkes. Mye foregår i dag: En ond professor, hemmelige selskaper og mord. Hvor fører sporene? En hemmelig krypt kan romme svar.

De to stjernestudentene fra Princeton- og Harvarduniversitetene, Ian Caldwell og Dustin Thomason, har brukt mange år på å konstruere denne intrikate historien.»

 

Likar du koder, mysterier og spenning er dette boka!

 

 

Publisert på

Julekalender: 9. desember

I 2002 kom boka «Pianostemmeren»av den amerikanske forfatteren Daniel Mason. Oversatt og gitt ut på norsk i 2003.

Dette er debutboka hans, og ho fekk stor merksemd.

Det er ikkje så rart, etter mitt skjønn, for dette er ei bok som har mange svært mange kvalitetar: god komposisjon, hypnotisk forteljing, elegant, spennande , mytisk, romantisk, lyrisk, sensuell, lidenskapeleg og velskreven. Det er berre å gje seg over.

Handlinga, slik vi ser frå baksida av den norske utgåva:

«I 1886 får pianostemmeren Edgar Drake en merkelig forespørsel fra de britiske krigsmyndigheter: Vil han forlate sin kone og sitt fredelige i London for å dra inn i jungelen  Burma? Der er det nemlig et sjeldent Erard-piano, og det trenger reparasjon.…

Edgars ferd går gjennom Europa, via Rødehavet, India og inn i Burmas jungel. Her møter han en verden som enda mer merkelig, mørk og farlig enn han kunne tenkt seg.»

 

Page-turner!

 

Publisert på

Julekalender: 8.desember

Vi skal innom bildebokas verd igjen. Igjen handlar det om eit eige forfattar/illustratørunivers.

Den australske forfattaren/illustratøren Shaun Tan har ei skaparkraft og ein detaljrikdom i illustrasjonane sine som overgår det meste. Tekstene er enkle og liketil, tilsynelatande utan den store tematikken. Men det er tilsynelatande. Gøymt mellom dei enkle orda i den sparsomme teksten – og dei kraftfulle detaljane i det fantasifulle universet hans, finn vi einsemd, det å ikkje høyre til –  frå dystert mørke til lysande håp. Den eine fabulerande, fantasifulle, absurde illustrasjonen etter den andre gjer bøkene hans til ei fantastisk reise. Kvar gong eg opnar ei av bøkene.

Shaun Tan blir rekna som en av verdas fremste barnebokforfattarar , og har fått ei rekke internasjonale prisar – men som med alle gode bøker – her handlar det ikkje om alder for å kunne nyte bøkene. Eg blar og blar i bøkene hans, oppdagar stadig nye detaljar. Dei to eg viser til i dag er «Det røde treet» og «Den bortkomne tingen».Sistnemnde har han laga ein kortfilm av, saman med Andrew Ruhemann. Kortfilmen har vunne ein Oscar for beste kortfilm.

Om «Den bortkomne tingen»: «dette er en humoristisk historie om en gutt som samler flaskekorker på en strand da han finner en mystisk skapning. Gutten er sikker på at tingen har gått seg bort og prøver å finne ut hvem som eier den, men det virker ikke som om andre verken ser eller bryr seg om skapningen.» (omtale Tanum)

Om «Det røde treet»: «Noen ganger begynner dagen uten noe å glede seg til …Slik begynner den lille, store boken Det røde treet. Shaun Tan bruker en kombinasjon av ord og bilde til å formidle en foruroligende, fantasieggende virkelighet som kan oppfattes på mange plan enten man er barn eller ennå har barnet inni seg. Dette er historien om den lille jenta som synes dagene kan være vanskelige og gå igjennom, men plutselig kan alt forandre seg hvis man er åpen for det.» (omtale Tanum)

 

 

 

Publisert på

Julekalender: 7.desember

I dag hadde eg tenkt å tipse om ei bestemt bok av forfatteren Gert Nygårdshaug. Men det viser seg uråd. Ved ettertanke har eg lese kvar einaste bok av denne forfattaren. Kvar gong eg høyrer at han har ei ny bok på gang, gler eg meg. Ikkje alle bøkene er like gode, sjølvsagt, det er nærast uråd i eit så omfattande forfattarskap. Men lesegleden ved mange av romanane hans er slik at det er nesten uråd for meg å plukke ut ein som den aller beste.

Heilt tilfeldig kom eg over boka «Prost Gotvins Geometri», for mange år sidan. Eg vart heilt oppslukt. Forteljarstilen hans er frodig, humoristisk, særdeles fantasifull – og djupt alvorleg.

Etter å ha lest den boka var eg «hekta».

Mengele Zoo (1989) er den første boka i ein trilogi.

Følgande omtale er henta frå Wikipedia:

«Historien handler om Mino Aquiles Portoguesa, som er født i en landsby i Latin-Amerikas regnskoger. Faren lærer ham å jakte på sommerfugler. En dag rammer katastrofen landsbyen, og Mino går ut i verden alene. Etter hvert blir han grunnlegger av «Mariposa-bevegelsen», oppkalt etter (den fiktive) sommerfugl-arten Mariposa mimosaMariposa er spansk for «sommerfugl».

Boken tar opp temaer som miljøvern,nord-sør-konflikt og imperialisme, og ikke minst hvordan man velger å prioritere sine verdier. Til tross for at Mengele Zoo beskriver verden sett fra en av Jordas mest ettersøkte terroristers øyne, er det lett for leseren å ta parti med Mino gjennom hele boken. Han dukker også opp i Nygårdshaugs senere romaner Himmelblomsttreets muligheterAfrodites basseng og Fortellernes marked

Nygårdshaug vegrar seg ikkje for å røre ved universets gåter – kunnskap og fantasi går hand i hand. Gjennom dristige tankar viser han oss viktige perspektiv på tilværelsen. Miljøengasjementet ligg langt framme i dei mange laga i romanane hans.

Kriminalromanane til Gert Nygårdshaug om gourmetkokken Drum og Kriposetterforskar Skarphedin er også med i favorittrekka mi frå denne forfattaren.

I skrivande stund er eg i gang med å lese årets roman frå Nygårdshaug: «Zoo Europa» – spent som alltid på det som kjem frå denne forfattaren.

 

Konkurranse!

7.desember:

Nemn minst ei av Jo Nesbøs bøker som er blitt filmatisert!

Publisert på

Julekalender: 6.desember

Vi skal halde oss til det våte element, havet, men utan sjømonstra frå går.

Boka i dag er «Fiskarkona og døtrene hennar» av Guri Aasen.

Guri Aasen er forteljar, og driv verksemda «Vestafor måne» der ho skaper framsyningar og verkstader i forteljarkunst. Denne boka tar utgangspunkt i det som opprinneleg var ei forteljarframsyning av same namn.

Henta frå baksideteksten: «Kven hadde ho vist seg å vere tru, skulptør Tore Bjørn Skjølsviks fiskarkonestatue på Vågsplassen i Fosnavåg, om ho kunne tre ned av sokkelen og fortelje oss om livet sitt?»

Dette er ei samling minneforteljingar frå tidsrommet 1860 – 1960. Vi møter ulike kvinneskikkelsar som har vore mottaksapparatet for havets grøde. I forordet til boka fortel Guri Aasen at ho i 2010 hadde samtaler med 32 kvinner og menn i alderen 48 – 104 år. Desse delte raust minnebilda sine med forfattaren. Desse minnebilda er rikt representert i persongalleriet og historiene i boka.

Teksten ber preg av Guris solide forteljarevner – og grip lesaren, får ein til å tenkje seg inn i desse kvinnenes liv.

Boka er også full av foto og illustrasjonar. Dette skulle vere obligatorisk lesnad for alle som bur på, eller har røtene sine frå kysten.

Forfattaren har sjølv utgitt boka – den kan skaffast ved å ta kontakt med Guri Aasen.

Konkurranse!

6.desember:

 Kva heiter tippoldefaren til Birger i boka «Birgers odyssé»?

 

 

 

 

 

 

Publisert på

Julekalender: 5.desember

 

«Monstrenes natur er å overskride grenser og kategorier, å skape ro og uhygge i systemer for så å forsvinne  mørket straks vi prøver å bunte dem fast. Likevel er det altså dette jeg vil gjøre» seier Erling Sandmo, som har skrive boka «Uhyrlig».

Historikar og professor Eling Sandmo fortel om sjømonster som er skildra i kart og litteratur  i tidsrommet 1491 – 1895. Kildene har han funne i Nasjonalbiblioteket, der han er forskar. Dette er stoff det er sus over!

Illustrasjonane er henta frå karta, og er rett og slett eventyrlege.

I dag er monstra enten borte eller gløymd – eller forvandla til velkjend fauna. Vitskapen har funne forklaringar på mangt, mens andre av monstra held fram som frodige element i kategorien røvarhistorier og myter.

Henta frå baksideteksten på boka:

«En gang var sjømonstrene en naturlig del av kart og naturhistoriske beretninger. Folk som dro til havs, kunne møte de mest marerittaktige uhyrer i bølgene. Det mangeøyde havsvinet spredte skrekk rundt Island, monstre med lysende øyne raste i bølgene ved Norskekysten, og utenfor Bergen risikerte man å bli angrepet av sjøormen, som spiste kalver og griser hele. Men monstrene kunne også være nyttige: Havmennesker kunne  sløyes og kokes til tran, hvalens ribbein var reisverk for hus, og en blekksprut kunne fylle opp tønnevis med blekk»

Det er ikkje berre I Homers tid det ble skapt gode historier om det som rørte seg i havet – historene frå vår eigen norskekyst er likeså frodige!

For dei som måtte vere interessert: Kristoffer Schau har ei rekke flotte podcastar, «Rekommandert», med spennande , underhaldande tema – og i ein av podcastane  er Erling Sandmo gjest og fortel om akkurat denne boka.

 

Konkurranse!

5.desember:

I Odysséen møter helten Odyssevs to havuhyre som held til på kvar si side av eit smalt sund. Kva heiter desse uhyra?

 

Publisert på

Julekalender: 4.desember

Bildeboka «En fisk til Luna», utgitt 2014, er dagens bok. Dette er ei poetisk og vakker bildebok av Lisa Aisato, kunstnaren som vi i dei siste åra har sett som både forfattar og illustratør av eigne bøker, og som illustartør saman med andre forfattarar.

Dette er ei bok så full av estetikk og poesi at den må kunne røre alle. Tematikken er velkjent i barnelitteraturen, og også i anna litteratur: einsemd og lengsel, om det å ikkje høyre til, om å vere utanfor – og om håp. Ei av dei finaste bildebøkene eg har lest.

Det er mykje rom for tolking i både bilda og i den enkle teksten, alt etter kven som les ho – og kva alder lesaren har. Hendingane er realistisk skildra, men med surrealistiske element. Boka handlar om at Luna får nattleg besøk av ein månefisk. Ho reiser ut saman med fisken for å hjelpe han til å finne ut kor han høyrer til.

Illustrasjonane fyller sidene – tar med seg lesaren på ei vakker, spennande reise – som i ein draum.

 

Konkurranse!

4. desember:

Kven fekk Nobels litteraturpris i 2018?

Publisert på

Julekalender: 3.desember

Dagens bok er ei lita perle: «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Boka kom i 2009, og er forfattarens debutbok. Her er litt frå forlagets omtale (Oktober):

«Jeg ser ut av vinduet og inn i leiligheten i blokka overfor. Det er rart å tenke på hvor mange mennesker som bor der og lever sine liv og ingen ser inn til meg og Epsilon, og hva skal man da med gjenboere.» 

Mathea Martinsen har ikke hatt mye med andre mennesker å gjøre. Men noe har hun skjønt: De er ikke som henne. Nå, som gammel, rammes hun av en stor sorg, og hun blir redd for å dø før noen vet at hun har levd. Mathea finner fram brudekjolen igjen, baker pikekyss og går ut blant de andre.

Kjersti Annesdatter Skomsvolds debutroman er preget av humoristisk alvor og en usedvanlig språklig oppfinnsomhet.

Skomsvold mottok Tarjei Vesaas Debutantpris 2009 for romanen, som også ble nominert til Bokhandlerprisen og P2-lytternes romanpris samme år, samt kortlistet til International IMPAC Dublin Literary Award 2013.

Dette er ein «feelgood-roman» som rører ved alle kjensler. Boka er trist, rørande, underfundig, sorgmunter, humoristisk, tragisk, finurleg, hjartevarmande…

Om einsemd, tida og livet som gjekk – utan at noko hende.

 

Konkurranse!

3.desember:

Kva heiter Norges mestselgande forfattar?

 

 

Publisert på

Julekalender: 2.desember

Frå då eg var lita, og morfaren min fortalde meg om all verdas myter, er historia om Odyssevs si lange reise heim frå krigen i Troja den historia som har gjort mest inntrykk. Homer, som ein meiner kan ha skrive denne historia, levde ca 700 år f.Kr.

Slik morfar fortalte om Odyssevs si reise, og alt som hende han, er denne historia for meg framleis ei av dei fremste av alle historier.

Til alle tider har forfattarar brukt referansar frå mytologien, desse referansane ligg der som eit felles litterært bakteppe for oss alle, kan hende fordi mytologien tar for seg den heilt grunnleggjande eksistensielle tematikken, som er felles tankegods for oss alle. Det blir sagt at all litteratur er ei reise, i så måte er den forteljinga ein klassikar.

I renessansen var det svært vanleg å hente fram tematikk og historier vi kjenner igjen frå mytologien, noko vi t.d. finn i mykje av i Shakespeare sine skodespel.

Homers «Odysséen» finn vi også igjen i t.d. «Sinbad Sjøfararen» i 1001 natt, i Dantes «Den guddommelige komedie», i James Joyse’s kjente roman «Ulysses».

I nyare tid finn vi fleire Odyssevstolkingar i romanform, t.d. «Penelope er syk» av Ole Robert Sunde og «En Odyssé» av Daniel Mendelsohn. Om vi leitar, finn vi igjen denne historia i utallige former og variasjoner, til og med i Donald-pocket! (Eg kunne heller ikkje sjølv dy meg for å bruke element frå denne historia i bildeboka eg laga saman med Tarjei Rypdal Eide: «Birgers odysse».)

Men den tolkinga som eg stadig vender tilbake til er «Strändernas svall»av den svenske forfattaren Eyvind Johnson.Eg trur ikkje denne boka er oversett til norsk, eg veit heller ikkje kor lett den er å få tak i, men igjen: prøv biblioteket!

Denne boka er eit oppkomme av forteljarglede, full av detaljar og stemningar – både melankolsk, munter og spennande. Boka rører ved det grunnleggjande i det å vere menneske – ei av dei bøkene ein gjer stadig nye oppdagingar om ein les ho fleire gonger.

 

Konkurranse!

2.desember:

Kva heiter den siste romanen til Gert Nygårdshaug?

Du kan svare under fana kontakt / følg her på heimesida til Olla Forlag – eller under forlagets Facebook – eller Instagramsider, og bli med på dagens trekning.

Bildet er frå boka «utandørs i nordvest»

Publisert på

Julekalender: 1.desember

Velkommen til første dagen i julekalenderen! Kvar dag kjem det ein liten omtale av ei av bøkene i bokhylla mi – gode bokopplevingar eg gjerne vil dele.

Ein konkurranse høyrer med – sjå nedst i innlegget!

 

Den første boka ut i denne bok-kalenderen er ei barnebok – sjølv om både forfattaren og eg meiner at boka (og også dei andre bøkene av forfattaren) høver godt for alle aldrar.

«Jim Knapp og Lukas Lokomotivfører»er skriven av den tyske forfattaren Michael Ende(1929 – 1995).

Dette er debutboka til forfattaren (1960) – den første av ei rekke bøker som gjer Michael Ende til ein av dei største eventyrforteljarane i vår tid. Han har fått ei rekke prisar for både denne boka og dei andre bøkene sine, to av dei mest kjente er «Momo, eller kampen om tiden» og «Den uendelige historie». (Begge desse to er filmatiserte).

Frå baksideteksten til «Jim Knapp og Lukas lokomotivfører»:

«På den bitte lille øya Lummerland bor fire innbyggere og et lokomotiv. En dag kommer det en pakke til øya, og i den finner de vesle Jim Knapp. Alt hadde vært vel og bra om ikke Lummerland var et så ualminnelig lite land – og derfor blir det for trangt for fem innbyggere. Jim og Lukas bestemmer seg for å legge ut på en reise over havet – og nå skjer det spennende og merkelige ting…»

Ein sommar for mange år sidan var denne boka opplesingsserie i Barnetimen for dei minste på NRK radio. No avdøde skodespelar Lars Andreas Larssen las. Kombinasjonen av ein genial forfattar med ei altoppslukande historie, formidla av ein dyktig skodespelar, kan skildrast med eitt ord: magisk. Eg gjekk ikkje glipp av ein einaste episode den sommaren – heller ikkje dei rundt meg, som var meir i målgruppa for Barnetimen for dei minste enn eg! J

Boka ser ut til å vere utgått frå forlaget – men takk og pris: vi har biblioteket!

Michel Ende var teaterutdanna og arbeidde både som regissør, filmkritikar og tekstforfattar. Begge foreldra hans var kunstnarar, innanfor den surrealistiske sjangeren, av naziregimet stempla som «degenerert kunst». Denne oppveksten, og  opplevingar under naziregimet prega forfattaren og forfattarskapet hans. Han nytta alle høve til å kritisere alt nazismen sto for. I bøkene hans fins mange spark mot nazismens indoktrinering.

Forfattaren var sjølv ikkje komfortabel med å bli omtalt som barnebokforfattar, han meinte at han skreiv for alle. Bøkene omhandlar kompliserte og alvorlege tema, men skrive på ein forståeleg og likefram måte. Det er mange lag i bøkene hans, ein kan gjere stadig nye oppdagingar i tekstene når ein les bøkene om igjen.

For dei som vil vite meir om Michael Ende og bøkene hans fins det på www.sølvberget.no ein artikkel av Yngve Bergesen Anda (6.april 2017): «Michael Ende og Den uendelige historien. Da den humanistiske surrealismen møtte hockeysveisen».

 

Konkurranse!

 Som lova, her kjem første «boklege spørsmål» i denne daglege kalenderen fram mot jul:

 Kva heiter den norske barnebokforfattaren som fekk Brageprisen i 2017?